Velkommen til Grahffse-Dahl. Denne bloggen vil ikke være politisk korrekt og heller ikke altfor alvorlig. Leseren for ta det for hva det er, en kombinasjon av et maksimum av ord,med et minimum av innhold. Den vil se på egne opplevelser samt andre hendelser med et skjevt blikk, forhåpentlig skrevet på probert riksmål.Vel bekomme.

fredag 30. desember 2011

Den søte juletid.

Blogg on.
Den søte juletid er det noget som heter. Men er den egentlig så veldig søt, dersom vi ser bort fra handelsstanden. Den kan være meget masete med alt som følger med. Tenk på alt det som skal gjøres. Man skal handle julemat,julepresanger,julegløgg og juledram, alt i løpet av noen få uker. Og når julen er over, er det igang på nytt. For da kommer nyttår. Og opp i alt dette maset kom den første sneen, like overraskende på de fleste, i år som i fjor. Med det herlige resultatet at biler står stille, sklir sidelengs og baklengs, og få kommer tidsnok på arbeidet.Noen heldige rekker å stemple inn når de egentlig skulle gå hjem. Og hjemme, der skal huset vaskes til den store gullmedaljen, fra kjeller til loft, enten det er nødvendig eller ikke. For ikke å snakke om all pyntingen.
Og her er det mulig å ha det litt morsomt. I hvertfall dersom man skal sette opp en julekrybbe.I disse realitytider kan man jo ha dette som en familiekonkurranse, og gjette på hvor de enkelte deltagere til krybben er, og når de kommer på plass. Og de som skal på plass i krybben kan jo også bli utstemt ettersom dagene mot julaften nærmer seg. Jeg skulle tro at det er noen gjetere som ligger dårlig ann når det gjelder utstemmingen, og ikke minst noen vise menn. Spesielt de to som ikke medbringer gull. Det eneste sikre er at krybben og stjernen, Josef, Maria og Jesusbarnet skal være igjenn, men de behøver jo strengt talt ikke komme frem før julaften.
Og da er vi ved hovedmålet, julekvelden. Årets julemote for nisser er som i fjor. For Nissefar er det en gammel krok med skjegg og kledd i rødt. For Nissemor er det som vanlig en rød, knekort drakt med hvite kanter, samt pene ben. Og Nissen kommer og spør på sedvanlig måte om det er noen snille barn der. Det må jo være for og forsikre seg om at ingen av de tilstedeværende har vært ute og kastet sneball med småstein inni, eller kastet en sneball i planeten på en eldre person, slik at pynten på toppen føk avgårde. Selvfølgelig vil ingen innrømme det. Og hvilken lærdom gir man sine barn? De blir opplært til ikke å gå bort til fremmede, men oppfordres til å sitte på fanget til en fremmed Nisse, det blir de. Og ikke nokk med det: De skal helst klemme Nissen. Det er ikke rart at de blir frustrerte.
For ikke å snakke om det store omfanget av barnearbeid den kvelden. De eldre har jo vondt i ryggen og  har dårlige knær, eller de har forspist seg, slik at de ikke orker å krabbe under juletreet. Dit sender de ett av barnene for å hente gavene, en etter en, og helst bør barnet kunne lese, for da kan det få ett av sine yngre søsken til å gå rundt å levere pakkene til rett person, dersom de aner hvem de forskjellige er. Efter dagens normer kan jo det endres fra år til år.
Og nasjonen har hatt en forferdelig krise, og den har rammet hardt. Den har manglet smør, ordenlig smør. Men er det så forferdelig at vi ikke får stappet i oss all dette mettede fettet før jul? Egentlig er vel ikke krisen annet enn en kuriositet. Men en dag før jul måtte jeg skrape is av rutene på bilen. I verdens rikeste land. Det er krise det. Når vi nu kommer inn i ett nytt år, får vi høre hvor meget folk har spist og ikke minst hvor meget de har lagt på seg, efter å ha fråtset i skinkestek, ribbe og kalkun. Men har noen egentlig spurt grisen og kalkunen hva de mener om julen? Men jeg har god samvittighet. Ikke fordi jeg ikke har spist noen av de nevnte retter, for det har jeg. Men det er ikke det jeg spiser mellom jul og nyttår jeg blir fet av-det blir jeg av det jeg spiser mellom nyttår og jul. GODT NYTT ÅR.
Blogg off.

onsdag 12. oktober 2011

Rutesurr og surreruter.

Blogg on.
Her forleden dag var jeg så heldig, eller uheldig om man vil, alt efter som man ser det, at jeg skulle reise en tur til Oslo sentrum med offentlig kommunikasjon, eller Ruter som de ynder å kalle seg. Og det er ikke ofte jeg gjør det, av diverse og meget forståelige årsaker. Den dagen fikk jeg prøvet meg selv. I særdeleshet min tålmodighet. Jeg har nemmelig gjennom mange år lært meg at skal jeg rekke et klokkeslett, må jeg beregne meg en times reisetid, minst. Det til tross for at effektiv reisetid på strekningen bare er ca. 25 minutter. Og denne eftermiddagen var intet unntak. Det begynte da jeg oppdaget at jeg måtte kjøpe et nytt flexikort. Det var bare ett klipp igjen. Men det gamle, gode papirkortet var umulig å få. Jeg måtte pent avfinne meg med å kjøpe et plastkort, som i utgangspunktet skulle virke på deres nye elektroniske betalingssystem, også kjent under navnet Flexus. Men før jeg fikk prøvd det i praksis, måtte jeg vente på trikken. Og jeg ventet lenge, nesten 30 minutter før den kom. Endelig, tenkte jeg, nu kan jeg teste, for jeg er glad i elektroniske duppeditter. Men virket det? Overhodet ikke. Det var helt som forventet ut ifra hva pressen har skrevet om systemet. Det var intet pip. Alt var dødt. Sten dødt. Og når jeg kom til sentrum efter en total reisetid på 1 time, venting inkludert, hva skjedde da? Trikken tok en helt annen vei enn den jeg var vant med. Den dro over Stortorget, mens jeg forventet at den skulle gå over Jernbanetorget, og opp Prinsensgate. Men dit kom jeg altså ikke.
Og når jeg skulle hjem igjenn, var det da noget bedre? Nesten verre. Jeg har sånn cirka peiling på når trikken skal komme, og møtte opp i god tid. Og trikken den kom, 25 minutter efter den oppførte rutetid som jeg forholdt meg til. Men var det den trikken som jeg forventet skulle komme ? Overhodet ikke. Slik jeg husket det, skulle den som kom ikke kjørt der i det hele tatt, og den jeg skulle reise med, den kom ikke. For den gikk ett helt annet sted. Der hvor den som kom skulle ha vært. Og det til tross for at det på holdeplassen var merket med det rutenr. og destinasjon på den trikken som skulle vært der, men som ikke var der alikevel. Og som om ikke det var nokk, det var fortsatt ikke mulig å få betalt elektronisk. Jeg kom meg hjem efterhvert, men måtte bytte trikk underveis, for den jeg tok fra sentrum, snudde før jeg var hjemme.
Jeg måtte selvfølgelig til buns i dette, og det jeg fant ut var at de har byttet rute 11 og 12, og kjører nu slik de gjorde for ca. 20 år siden. Man skal ikke se bort ifra at det er en gluping som har sittet og grublet på dette i ett års tid, og hevet en god gasje for det. Og glupe folk som tenker ut slikt, det er jo bare rett og riktig at de har veldig godt betalt. Og rutetiden på den holdeplassen hvor jeg gikk på trikken? Den forteller meg at trikken går hele linjen frem til kl.0700 om morgenen, og efter kl.1900 om kvelden. I mellomtiden har den 10 minutters rute, men snur 5 holdeplasser før endestasjonen. En butikkjede har et slagord som sier at det enkleste er det beste, og det burde også gjelde for Ruter. Jeg har ett ønske til dem: La trikken komme når den skal, gå der den skal og kjøre dit den skal iht.merking av rute og destinasjon på holdeplassen. Og det beste ved det hele? Det er at jeg ikke betalte noget for befordringen den dagen, men det skulle bare mangle. Måtte bare systemet deres være ute av drift neste gang jeg skal reise med trikken. Når det det faller seg slik. En gang i fremtiden.
Blogg off.

mandag 26. september 2011

Engelen i tårnet.

Blogg on.
I begynnelsen av denne måneden var jeg en tur i Trondheim. Det var i forbindelse med det årlige arrangementet Finans-NM. Som i år gikk av stabelen i Trondheim. Vi var en fortropp som reiste på torsdagen, slik at vi kunne ivareta det kulturelle før resten kom på fredag eftermiddag. Og kulturelle, det var vi. Til gangs.Vi benyttet dagen til å se stedet hvor Olav 2.Haraldsson, eller den hellige, som han er mer kjent som, lå begravd før han ble flyttet til Nidarosdomen. Og den besøkte vi senere. Jeg kan utmerket forstå at folk ble religiøse av mindre og tilsto både det ene og det andre når de gikk inn i denne katedralen for å skrifte i tidligere tider. For ikke å tenke på hvilken makt Erkebiskoppen  besatte både verdslig og religiøst, der han tronet i dette huset. For dette huset er mektig. Og det er høyt under taket. Jeg har ingen problemer med å se at almuen kunne være nervøse når de gikk inn døren til messe, mens faklene blafret inne i katedralen. Og syndenes forlatelese, det fikk jeg, men det tok sin tid.Vi tok også en tur rundt hjørnet til Erkebispegården, og beskuet kronregaliene. Og da vi var ferdig med det, fikk det være nok med kultur for den dagen. På veien tilbake til hotellet gikk vi i Jomfrugaten med et lønnelig håp, men der var det ingen jomfruer å se.
                                     
                                                                                                    Foto privat                                                     
                                      Her ble mine mangeårige synder tilgitt


Tidlig lørdag morgen begynte turneringen. Det var så tidlig at vi måtte vekke hanen for at den skulle gale. Den første kampen gikk allerede kl.0830. Og det er tidlig det, for en som ikke er utpreget A-menneske. Men vi kom igjennom den, og kampene kom på rekke og rad. Takk og pris var omgangene bare 15 minutter, men det holder det, på den tiden av døgnet. Og heldige var vi, for Kl.1100 var vi ferdige, og det er før jeg våkner. For alt før kl. 1000 er å annse som nattarbeid, og da mener jeg tid efter solen, og ikke korrigert for sommertid. Men hvordan gjorde vi det? Som forventet. Vi ble norgesmester i avspark, for 6. året på rad. Men damelaget ble slått ut i semifinalen, og førstelaget, de vant. Hele turneringen. Banketten den var festlig, og vi fikk alle sammen  utdelt en trønderbart, men en fikk altfor mange av dem, og så efterhvert ut som den siste mohikaner, med krigsmaling i ansiktet. Bare pga utleverte trønderbarter. Men banketten den vant vi, selv om vi tapte turneringen.
Og hvor er engelen i alt dette? Det er Bob Dylan. Han står i tårnet i Nidarosdomen. Som erkeengelen  Mikael.
Blogg off.
                                       

søndag 14. august 2011

Endelig kom den.

Blogg on.
Nu er det bare 17 dager igjen av de tre sommermånedene. Og solen har ikke vært særlig raus med oss i sommer. Den har som før nevnt bare vist seg med noen gjesteopptredener siden påske. Men så skjedde det utrolige. Helt uten forvarsel var den plutselig tilstede, og den forble fremme. Over en hel uke i strekk. Og det er lenge det, ihvertfall når man snakker om sommeren 2011. Den var savnet. Dypt savnet, og vi var sulteforet på den. Og jeg var heldig, i og med at jeg hadde ferie når solens sjenanse var borte og den viste seg frem. I all sin prakt. I snart hele 20 dager, bare avbrutt av noen urene dager innimellom, som var mer som normalen. Men la oss nu glemme de dårlige dagene for en stakket stund, og heller lagre de som var fine i hukommelsen. Alt er så meget bedre når solen skinner, folk er blidere og koser seg, både på den ene og andre måten.


                                                                                                              Foto privat
                                       
                                             En av dagene solen viste seg


Og hva har jeg bedrevet? Jeg har tilbragt noen dager på et vindunderlig sted. Det har i praksis vært et slaraffenliv. I Slaraffenland. Solen skinte fra det behaget oss å stå opp, til den gikk ned, langt ut på kvelden. Dagene gikk med til å nyde solen, enten ved å ha slapp off på bryggen, putre rundt med en liten ribb av typen Zodiac,(en 9 fots gummibåt med en 3,5 hk motor) eller bare ute i en robåt. Det er helt herlig. Gummibåten er så liten at man satt med baken under vannlinjen når den putret rundt. Og robåten? Kan man ha det bedre enn å ro ut på fjorden, ta inn årene og sette seg på tvers i båten mens benene dingler over ripen, og la båten drive for vær og vind? Samt å kjenne båten gynge og rulle i takt med bølgene, og det man hører er bølgene som klukker mot båten. Alt mens solen skinner fra en skyfri himmel. Når alt dette hårde arbeidet er til ende, må det hviles. For det er slitsomt å feriere i Slaraffenland, hvor man er like daffe og slappe alle mann. Og efter at man har hvilt, kan man da tenke seg noget bedre enn å nyte en god Vino Porto i solnedgangen, mens man skuer utover havet? Jeg kan ikke det. Og når det blir mørkt, kan man på himmelhvelvingen følge satelittene på deres ferd gjennom universet. Og efter disse dagene med slaraffenliv, må jeg ha noen dager til å hente meg inn. Minst. Men en ting ble ikke bragt til opphør i år heller, og det er grunnstøtingen fra noen år tilbake. Godseieren utsatte sjøforklaringen til neste år, da den fortsatt ikke er ferdig efterforsket. Men nu regner det igjen, til en forandring.
Blogg off.

fredag 22. juli 2011

Det må vi regne med.

Blogg on.
Regn, regn gå din vei. Sol, sol kom til meg. Det er sommer i Norge. Det sier i hvert fall kalenderen, men ikke været. I år var sommeren noen dager i forbindelse med påsken, og siden har solen bare vært på noen gjesteopptredener, innimellom. Og jeg begynner å bli lei, mektig lei. Dagen i dag er som mange andre, plaskregn ute. Det er til tider så tett at trenger man vann til å blande i et glass whisky, kan man bare strekke hånden ut, og vips, så er drinken ferdig blandet. The Sun is up, the Sky is blue, it`s beautiful osv.osv, Ja da, jeg vet det, men hvor lang tid skal det gå mellom hver gang vi kan oppleve det? I alle fall lenger enn noen få timer i ny og ne. Nu orker jeg ikke mer. Den eneste trøsten jeg har, er at jeg ikke har ferie, for det hadde vært trist å regnet fulstendig bort. I ferien. Jeg har forsøkt det meste. Bedt til høyere makter, men der er ikke kontakten som den bør være, for jeg har ikke blitt bønnhørt. Og i et frustret øyeblikk gjorde jeg et desperat fremstøt for å bedre været. Jeg tok et brevkurs fra Premierløytnant Svaes daseskole. I indiansk soldans. Jeg leste, øvde både tidlig og sent, og bestod kurset. Med glans. Men da dette skulle utøves i praksis, må jeg ha stokket fotarbeidet noe aldeles forferdelig. For solen kom ikke, bare mørke skyer. Og mere regn.    
                                                                                                            Foto privat
                                                    Typisk sommervær
Jeg skulle ønske vi kunne få et sommervær tilsvarende det varme og strålende været som var over England våren 1966. Det inspirerte til sangen Sunny Afternoon, og Paul McCartney hyllet solen og været på sin måte. Han skrev Good Day Sunshine, spilte den inn og ble enda rikere. Skulle solen vise seg, skal jeg ikke forsøke noget tilsvarende. Jeg får nøye meg med å si som Ibsen i ett av sine skuespill: Se solen, mor. Og da vil jeg være ett eneste stort smil. For jeg vil tørke opp og bli varm før høsten kommer, og den kan komme fort. Før vi aner det. Og efter den kommer vinteren. Med kulde og sne. Fortsatt god sommer, dersom solen vil være så elskverdig å titte frem igjen. Om det så bare skulle vedvare noen dager på rad.
Blogg off.

mandag 4. juli 2011

Negerkonge og Hottentotter

Blogg on.
Jeg har dårlig samvittighet og store sjelekvaler. Og jeg har hatt det lenge. Det er fordi jeg har begått overgrep mot 3 barn i alderen 1 til 8 år, som var på besøk hos meg i våres. Ikke fysisk, men åndelig. De var sammen med sine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Og jeg har påført barna ubotelig skade på sjel og sinn. I hvertfall ifølge en prosjektleder i NRK barnetimen, de som har gitt ut en ny verson av Cappelens sangbok og Organisasjon mot offentlig diskriminering. Og min handling? Jeg lot barna høre på Lille Hoa, som er en ekte Hottentott, samt og la dem få se på tegningene i bøkene om Pippi Langstrømpe.
Vi kan ta det siste først. Det var spenende å se på tegningene i Pippi-bøkene, og spesielt der hvor hun var i Sydhavet. Og de hadde jo snappet opp at pappaen hennes var negerkonge. Da de så tegningen syntes de han så snill ut. Og det har de jo rett i. Men i barnetimen i NRK er det ikke stuerent å kalle ham for negerkonge. Der ble han i 2006 omskrevet til sydhavskonge, og Organisasjon mot offentlig diskriminering kalte det en revolusjon da neger ble fjernet. Det er jo ikke like spennende for barn å lese om en sydhavskonge, og noe av magien ved Pippi forsvinner. Dessuten er jo Pippi en genial form for barneoppdragelse. Hun gjør alt det barn drømmer om å gjøre, men ikke for lov til. Og det påengteres at det er bare Pippi som kan gjøre det.
                                                                                                 Tegning Ingrid Vang Nyman
                                            Pappan til Pippi som negerkonge.
Og hva med Hoa? Han var jo bare snill på bunnen, og reddet stammen med sin snarrådighet. Men barn skal ikke få lov til å synge om ham. Til det er ordet Hottentott for belastet. Ihvertfall for enkelte. Det kan i så fall diskuteres. At det er så ille at det må fjernes fra en sangbok, er vel noget drøyt. For det er Boerne som satte navn på stammen i Sør-Afrika. Og navnet skyldes at de snakket med stammende og klikkende lyder, noe Boerne med sin hollandske opprinnelse aldri fikk tak i. Så de kalte dem opp etter deres ord for klikkelyden og stammingen som de hørte; Hottentott. Og selv i dag kan man i Sør-Afrika komme over skilt som er merket Hottentott. I TV2 sin reportaje fra VM kunne man se et skilt som viste vei til nevnte navn. Men hva kaller folket seg selv? Khoikhoi som betyr folkefolk. Tolk det som man vil. Men det er for ille at barn skal være skadelidende for slike ting. I et sart barnesinn er ikke  negerkonge eller Hottentott hverken skadelig eller rasistisk. Det er bare spennende og eksotisk.Det blir først farlig når noen forsøker å forklare dem at det er upassende og rasistisk. Og jeg skal ikke fortelle det med det første. Jeg vil heller la dem få høre og se, samt forderve deres sinn og sjel. Og så for jeg heller få ennu større sjelekvaler og dårligere samvittighet.
Blogg off.

fredag 17. juni 2011

Sjøforklaring.

Blogg on.
Jeg har en uoppgjort sak hengende over meg. Til tross for at jeg ikke liker det, må jeg bare innrømme det. Og det har rent meget vann i havet siden den gang. For det var på havet det skjedde, en gang i 2003. Det kryr av båter i farvannet hvor hendelsen fant sted. Det er vel nesten bare i Middagsbukta og Frognerkilen man kan se flere båter, og da snakker man om St.Hansaften. Stedet det skjedde var utenfor et kjent sund i Østfold, kjent fra regattaer med kongelig deltagelse. Og det hele begynte så bra. Vi dro ut i en 17 fots Killing med dybde på 0.93 meter og en vekt på 520 kilo. Det var meg og Godseierens 2 håpefulle, Bandito Grande og Bandito Bambino, som fungerte som fokkeslasker. Fungerende rormann den dagen var undertegnede. Været var strålende, men det var til å begynne med litt dårlig seilevind, slik at vi brukte en del tid opp til nevnte sund. Men vinden tok seg opp utover dagen. Efter å ha frekventert det kjente sundet, sto vi litt utaskjærs, og for å unngå trafikken på hjemtur, tok vi en liten snarvei. Ved en holme var det en påle uten peker, noe som sier at vi kan seile på begge sider. Og det var da vi gikk mellom pålen og holmen det skjedde; Vi grunnstøtte. Kjølen sto bom fast og seilene blafret vilt, både storseil og fokk.
                                                                                                               Foto privat
                     Farvannet hvor grunnstøtingen skjedde. Bak holmen til venstre.


Og hva gjorde vi? Vi tok rev i seilene, og staket alt vi kunne en stakket stund, uten at det hjalp stort. Men efter  ca. 10 min var vi heldige, for det kom en bølge og hjalp oss, Plutselig kjente vi at kjølen slapp og vi var ikke sene med  å komme oss vekk fra grunnen. Seilene ble satt på nytt, kursen staket ut mot den hjemmelige bukt, og alt var bra. Men det var før vi la til bryggen. Da Godseieren fikk høre hva som hadde skjedd, ble det umiddelbart bestemt at sjøforklaring skulle opptas samme kveld. Av diverse årsaker ble den ikke satt. En av fokkeslaskene var ikke tilstedet, og rettens administrator og fungerende rormann fant at det ikke var tilrådelig og avholde den efter en god middag, dessert med Vino Porto, samt påfølgende avec. Og dagene gikk, uten at noe skjedde.
Jeg har sluppet fri, enn så lenge. Men det kommer forhåpentligvis en sommer også i år. Og muligheten vil i så fall være tilstedet for at sjøforklaring blir satt. Tror jeg. Og hvordan gikk det med båten? Den måtte bare males litt på kjølen.
Blogg off.
                                                                                            

søndag 5. juni 2011

Lysbryteren

Blogg on.
Nu er det sommer,og solen skinner. Og jeg har et problem. I og for seg er det ikke jeg som har problemet,det er det mange av dem jeg møter som har. Problemet deres er at de kan ikke se skyggen min,og det har de helt rett i. Og det problemet blir altså mitt. For det er jo litt rart at man går rundt på solfylte dager uten å kaste skygge. Stadig vekk er det noen som lurer på hvordan dette kan ha seg, og jeg må jo si meg enig i at det er litt merkverdig, når man tenker på det. Nu har det seg slik at skyggen min alltid har vært av den tilbakeholdne typen, muligens på grensen til å kalles sjenert. På lik linje med Grahffse-Dahl. Men det er en helt naturlig forklaring på at den ikke viser seg, og det har jeg nu tenkt å gjøre rede for.                              
                                                                                                 Foto privat
                                                 Arkivbildet av skyggen.                                                                             




Historien er som følger: Det har seg nemlig slik at skyggen er glad i en disputt, jo friskere jo bedre. Og den er meget påståelig og ikke minst veldig sta. Har den bestemt seg for at sånn og slik er tingene, er det bortkastet tid  og muligens en risikosport og forsøke å motsi den. Da kan den bli meget oppfarende, og det var det som skjedde. Det var en påstand skyggen kom med, som jeg ikke var enig i, og dermed var bråket  igang. Diskusjonen gikk høylydt, og til slutt endte det opp med skyggeboksing. Og skyggen er slu. Virkelig slu, med mange stygge triks. Men det skyggen glemte, er at jeg kjenner til de fleste, og da er det bare en utvei. Jeg fikk inn en skikkelig uppercut, skyggen gikk i gulvet, ble sur og har siden nektet å vise seg. Selv på solfylte dager. Jeg undrer meg på om jeg kan få blidgjort den, slik at den vil vise seg i løpet av sommeren. Den var svært fraværende i helgen, og den kan bare ha det så godt. Men jeg savner den. Ihvertfall litt. For den har vært fraværende i 3 år. Så når skyggen min tar til vettet og viser seg igjen; Velkommen skal du være.
Blogg off.







                         

søndag 22. mai 2011

Å skyte, eller ikke skyte?

Blogg on.
Mai er en måned hvor vi feirer vår frihet på mange måter. Vi har frigjøringsdagen den 8. og grunnlovsdagen den 17.mai. Vi tar det for gitt, men det har ikke alltid vært slik, Og vi kan ikke forvente at det skal forbli slik. Bare husk hva som skjedde 9.april 1940, og ikke minst; Efterspillet.
Natten til 9.april stevnet kampgruppe 5 under kommando av kontreadmiral Oskar Kummetz inn Oslofjorden med ett mål: Ta Oslo. I front gikk flaggskipet Blücher, fulgt av krysseren Emden og lommeslagskipet Lützow, tidligere Deutchland. Mellom Torbjørnskjær og Færder patruljerte den tidligere hvalbåten Pol III på 214 tonn og 17 manns besetnig under kommando av vernepliktig kaptein Leif Welding Olsen. Han var blitt erklært uskikket til tjeneste noen dager før p.g.a.dårlig syn. Mot ham stevnet 3 kryssere  med tilsammen ca.3215 mann, samt masse soldater fra Wehrmacht ombord. I tilleg flere torpedojagere og lette fartøy. Han signaliserte legg bi for inspeksjon. Da dettte ikke ble efterkommet, løsnet han varselskudd. Torpedojageren Albatross fikk i oppdrag å uskadeligjøre dette lille, brysomme fartøyet som forstyrret nattefreden for tyskerne. Kaptein Welding Olsen falt den 8.april, men før han døde fikk han alarmert, slik at befestningene lenger inn var klar over at noe var i vente.
På Oscarsborg var oberst Birger Eriksen klar. Han hadde akkurat tilstrekkelig med folk til å benmanne ett hovedbatteri. I tilleg var kommandørkaptein Anderssen klar i torpedobatteriet. Obersten hadde ingen anelse om hvilken nasjonalitet skipene hadde. Og overhode ingen ordrer om hva han skulle gjøre. Han stod overfor sitt livs største dilemma. Skulle han skyte, eller la skipene passere? På spørsmål fra Anderssen om det skulle skytes skarpt svarte Eriksen: Visst Fanden skal det skytes med skarpt. Og resten av historien kjenner vi. Blücher ble senket, og Oscarsborg utsatt for 10 timer massiv bombing, bare avbrutt av en times lunchpause, og overgitt 10.april. Konge og regjering fikk tid til å komme unna. Men det som skjedde senere har intet heroisk over seg. 
                                                                                                                                                  Foto privat                                                          
                                                                      Oberst Birger Eriksen            
Efter overgivelsen av festningen og de nærliggende forsvarsverk ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon. Og den la stor vekt på hva hans underordnede offiserer sa og skrev på en samordned forklaring som ble overlevert til kommisjonen. Den konkluderte med at Kopåsbatteriet som ikke var tatt og fortsatt var kampdyktig, hadde fått ordre om ikke å skyte uten ordre. Det ble også påpekt at det kun ble avfyrt to skudd fra hovedbatteriet. Kommisjonen uttaler at etter alt det som foreligger om kampene ved Oscarsborg, finner den ingen grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldene i annledning av overgivelsen av festningen på det tidspunkt
den fant sted. Intet om hans mot til å ta den beslutningen han gjorde, som reddet den regjering som burde tatt avgjørelsen. Norges første krigshelt var offentlig henrettet. Han fikk Krigskorset med sverd i 1945. Regjeringen turde ikke annet. Han hadde tross alt reddet dem og Kongehuset med sin resolutte opptreden. Men han ble aldri renvasket og rehabilitert av politikerne. Også innad i forsvaret er han omdiskutert. På grunn av overgivelsen. Han døde i Drøbak 16. juli 1958,82 år gammel. Bysten som er reist av ham i 1975 er for private innsamlede midler. Det var også et privat initiativ som gjorde at urnen hans ble flyttet til æreskirkegården på Vår Frelsers Gravlund i Oslo 1977. Da var han fortsatt ikke tilgitt av AP-regjeringen og sine rivaler i og utenfor forsvaret. Men han har fått oppreisning. I forbindelse med 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen i 2005, ble en statue av ham avduket på Oscarsborg. Av kong Harald. Og hvem var ung batterisjef på Oscarsborg i 1905? Det var Eriksen. Det har gått bedre for ham i de senere år. Holdningene til ham har endret seg til det bedre, og han fremstår i dag for de fleste, og med rette, som en krigshelt og forbilde for mange. Mannen som tok sitt livs avgjørelse og skjøt. Uten ordre. Han alene tok avgjørelsen denne mørke og tåkefylte natten, og stod for den med rak rygg. I alle år. Men utakk er som kjent verdens lønn.
Blogg off.

             

lørdag 23. april 2011

Trekkfuglene

Blogg on.
Våren har kommet og sommertemperaturen har meldt sin annkomst. Løvet springer ut på bjerken og gresset begynner å bli grønt. Og med det kommer trekkfuglene. Både gjøk og sisik, trost og stær, som synger alle dager. Men det kommer også noen andre trekkfugler som ikke gjør seg like bra i den norske faunaen. Det går i perioder, og vi  har intet imot besøk, men vi skal være glade for at de ikke kommer hver eneste dag.
De første som kom var absolutt ikke innvitert. De kom fra syd, om natten. Uten pass. Og det i denne måneden for 71 år siden. Det var de tyske ørner som hadde sett seg ut et bytte. Og mot de grå spurvene fikk de det forholdsvis lett. De ble værende i 5 år. Men noe godt kom det ut av det, for de var glade i å bygge. Og bygge, det gjorde de, både veier, flyplasser og havneannlegg. Og noen ble rike, veldig rike. Det var brakkebaronene. Men det beste med alt sammen? Veiene ble måkt om vinteren. Av tyskerne. Men hjem måtte de, efter en heftig vårrengjøring i mai 1945.
Også idag kommer det nye trekkfugler på besøk. Og de kommer nedenfra Svartehavet. Noen blir kledd opp i nærmest filler og kjørt rundt for utplassering der hvor folk passerer hver dag. Andre er noen merkelige sangfugler, og går rundt å spiller fra vår og til høst, mange til ergrelse, ingen til trøst. Trøsten må i så henseende være for dem selv. Skulle det være noen som setter pris på de lyder som kommer ut av musikantenes trekkspill, må de være fullstendig tonedøve eller gå rundt med hørselvern. Den siste muligheten må være at de har en pervers form for musikksmak. Men det kan jo være at noen elsker den type musikk.
Så har vi de som kommer fra Adenbukta og Det Indiske hav. De må ha det helt perfekt. Mange mottar tilskudd for ikke å gjøre noen ting. Og de pengene bruker de på å importere mat fra hjemlandet, for den norske kosten er nok ikke fullgod føde med alle de vitaminene de trenger. Kosttilskuddet er noen grener som de sitter å tygger, og det kan jo være greit å ha noe å fylle dagen sin med. Og hardt arbeid må det være, for slitne blir de og de orker ikke stort annet.
Hvor kommer så de siste trekkfuglene fra? De kommer fra et sted ved Guinea-bukten, og kan vel helst gå under betegnelsen løse fugler. Og det er de. De er også meget frittgående. Jeg vil hevde min rett til å ferdes fritt i byens beste strøk uten å behøve og ha motvillig nærkontakt med disse pågående fuglene. Kleggen er jo til tider sjarmerende sammenlignet med dem. Skal de ikke snart reise hjem? Er det ingen som kan få satt disse løse fuglene i bur? Er det ingen som rydder lenger? Nu er det på tide. Det er 66 år siden den forrige store vårrengjøringen fant sted.
Blogg off.

søndag 3. april 2011

Sprogrør, hørerør og en dam.

Blogg on.
Endelig har vinteren sluppet taket, og det er vår i luften. Solen varmer og vinterens sne begynner å smelte. En helt fantastisk og vidunderlig tid. Helt til den sneen som omdannes til vann ikke renner dit den skal, nemlig ned i en kum. Utenfor min garasje skjedde det. Og det ble efterhvert en anselig dam, på hele 36 kvadratmeter. Årsaken var helt åpnebar da sluket som skulle ta unna smeltevannet var potte tett. Av et 5 cm tykt islag. Det begynte pent med noe vann, litt her og litt der, men plutselig kunne man si som Einar Rose: Og vannet steg. Dette måtte det gjøres noe med, og jeg ringte sporenstreks til kommunen. Men det var ikke helt enkelt. For personen som svarte i telefonen forstod ikke særlig meget norsk, og måten vedkommende snakket på med islett av flere målføre, gjorde det ikke spesielt enkelt å forstå hva som ble sagt i andre enden. Det ble sprogrør og hørerør om hverandre. Min adresse ble overhodet ikke funnet, uansett hva det ble søkt på. Det ble foreslått at jeg muligens burde forsøke en annen kommune. Selv ikke da jeg bokstaverte min adresse gikk det bedre. Det ble ennu mere rør.Og årsaken til at intet ble funnet? Det ble søkt på alle andre veier enn den som hadde interesse  for meg. Som jeg faktisk bor i. Efter meget om og men ble adressen notert på en lapp for å sendes videre. Jeg takket høflig for meg å håpet det beste. Men håpet brast. For det eneste som skjedde resten av dagen, var at dammen ble ennu større.
Dagen efter var det samme runden en gang til. Og jeg traff den samme personen i telefonen. Oh hildrane du. Men det skjedde jo noget før jeg kom dit. Når det er tette kummer p.g.a is, er det jo naturlig at man på kommunens servicetelefon ber om Vann og Avløp når man skal få fjernet is over igjennfrosne kummer. Men der tok jeg feil. Grundig feil. Når jeg kom til Vann og Avløp, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var kommet på rett sted. Jeg skulle til Samferdselsetaten. Av alle steder. Og et helt naturlig valg. Jeg har alltid trodd at vann og kummer tilhørte de som steller med denslags, og samferdsel er noe som beveger seg fortrinnsvis over bakken. Det ordnet seg til sist, for ordnet opp, det gjorde de. På den tredje dag, og vannet renner i dag ned i en åpen kum. Men hvor man skal henvende seg minner meg om en gammel historie: I Stortingsgaten er det ingen stortingsrepresentanter, for de er på Grand. Og Stortinget er i Karl Johans gate, men Karl Johan er ikke der, for han er på en eksersisplass foran Slottet, som ikke er i noen av Slottsgatene, men i Henrik Ibsens gate, Men Ibsen er ikke der, for han er død. Og ligger på æreslunden på Vår Frelsers gravelund. Siden 1906.
Blogg off.

søndag 20. mars 2011

Sommer - og vinterpriser, på strøm

Blogg on.
Jeg har nettopp mottatt strømregning for 2 måneder, og det var ingen hyggelig lesing. Det var nærmest en skrekkhistorie icenesatt av brødrene Grimm, og de var eksepsjonelt gode på den slags. Forskjellen er at når de fortalte eventyr er dette reelt. Jeg kunne ikke klype meg i armen å våkne opp fra en vond drøm, et mareritt i særklasse. Desverre. Dette var ingen fiksjon som forsvant når jeg våknet, men en håndfast regning som kom meg i hende fra kraftselskapet. De 2 siste regningene har tilsammen vært 2/3 av totalen for de forgagne år, og jeg fyrer atpåtil med gratis ved. Og selskapet har det offentlige som hovedaksjonær, som de fleste kraftverk har. Og regningen, den var ikke beskjeden. Totalprisen var på hele Kr.1,15 pr. KWH alt inkludert. Og det er dyrt i Norge. En stormakt, ikke i utstrekning eller militært, men i produksjon av energi. Vi kunne vært nesten selvforsynt dersom viljen hadde vært tilstedet. Men den er ikke det, og derfor har vi kommet i det uføret vi er. For det er skremmende at man i Norge 2011 skal tenke tanken om å rasjonere strømmen. Men det gjør politikerne, og det er de som har skylden for at vi har det slik. For situasjonen er faktisk politisk styrt og villet. Det er en politisk styrt kraftkrise. Og NVE og kraftselskapene varsler at sommerprisen i år vil være like høy som i vinter. Jeg tror faktisk på det når det offentlige varsler høye priser, for de skal jo selge kraft ut av landet også i sommer. Og da må vi forbrukere som er eiere av vannet betale gildet.
Det hele begynte for ca. 20 år siden, da energiloven ble vedtatt, trådte i kraft og det ble frislipp på kraft. Den gangen hadde vi faktisk overskudd, tenk hvilken herlig tanke å ha i dag, og vi hadde mulighet til å selge ut av overskuddet og tjene penger uten at prisene føk i været. De solgte unna vannet om våren og sommeren når det var naturlig å fylle magasinene. Kraftselskapene og eierene tjente store penger. Og de driver på samme måten den dag i dag. Problemet er at de siste årene har ikke magasinene fylt seg opp, og selv med fyllingsgrad under 80 % snurrer turbinene så vannet spruter. Hele året. Og penger tjener de. Og politikerne jubler. For de har aksjemajoriteten, og elsker lyden av andres penger. For de har alle som en satt profitten av vannet høyere enn å sikre landets energiforsynig. For det er vel ikke helt bra å være avhengig av andres velvilje for å få lys i lampene? Og hverken produsenter eller politikere tar ansvar for det, de bare skrur opp prisen og ber oss spare på strømmen. Politikerne kunne rett og slett forby eksport av kraft dersom fyllingsgraden i magasinene ikke var minst 80 % av kapasiteten. For de kan ikke unndra seg ansvaret for den nasjonale kraftforsyning.
Og så var det miljøvernerene. De må ta sin del av skylden, for de vil jo ikke bygge noen ting. Ikke vil de ha kjernekraft, ikke kull - eller gasskraftverk. Og legge noen nye elver i rør, det er fy fy. Men strøm, det skal de ha, og da bare den rene som kommer fra vannkraft. For de har jo en smart strømlinje som bare slipper igjennom vannkraften, og stenger ute strøm som er produsert av gass og kull fra kontinentet, og atomkraft fra Sverige. Miljøvernerene burde få strømtilførselen kuttet og fått utlevert noen parafilamper og en primus. Det hadde vært greit å la dem klare seg med det gjennom en kald vinter. Lav strømregning hadde de fått, men sansynligvis hadde de ønsket en endring i kraftproduksjonen velkommen.
Blogg off.

torsdag 24. februar 2011

Strandpromenaden og hotla del 4

Blogg on.
Strandpromenaden. Bare navnet lyder eksotisk. Og eksotisk er det. Kan man tenke seg noe bedre enn å spasere på denne gangveien, og høre havet bruse og bølgene slå mot land? Det er balsam for sjelen. Men den kan også brukes til andre ting, f.eks. simulator for hvordan man kan lande et fly, og ikke minst hvordan et perfekt skøyteløp skal utføres, og vi var så heldige at vi fikk opplevd og demonstrert begge deler. Og jeg kan forsikre dere om at ingen av delene er for sarte sjeler. Vi hadde gleden av å følge flyet fra innflyvingen begynte, via landing samt taxing til parkeringsplasen. Det var gult lys med følg meg. Flygeren må ha vært utrolig dyktig, da det forekom oss at det var meget turbulens helt ned til rullebanen. For ikke å snakke om skøyteløp. Her ble det fremvist en upåklagelig stil, og til vår store overraskelse ble også svingteknikk fremvist. Vi var helt henrykt over hva vi fikk se, men stilen og tiden passet ikke helt overens. Det var 20 i stil men tiden var 10 efter Liaklev. Minst.
Det er en hendelse til som bør nevnes, og den fant også sted på strandpromenaden. Grahffse-Dahl ble adlet. Av Direktøren. Han ble slått til Knight of Timberland, og kan titulere seg som Sir. Skal man derimot legge alle slagene til grunn, for det var endel av dem, burde Grahffse-Dahl minst være Marquess of Timberland.
                                                                                                                  Foto privat
                                     Strandpromenaden, eller simulatorbanen 
Nu skal vi til Viking. Om det er så mange vikinger der bortsett fra oss, skal være usagt. Og der er det full fart fra midnatt og utover. Når Direktøren ankommer tar det ikke lang tid før en obligatorisk sang blir spilt, og det er Sommarnatt. Vi må ha gjort et uutslettelig inntrykk på de som har sitt virke der, siden vi blir gjennkjent hvert eneste år. Kan det ha noget med at vi har en dannet fremferd, og alle oppfører seg som gentlemen? Det er bare en ting å utsette på området rundt Viking, og det er alle hotlane. Som Honorær Consul for Nerland d & d, har jeg nu tatt meg den frihet å bruke et ord fra det området. Og disse hotladamene kunne vi meget gjerne vært foruten. Jeg ville satt meget stor pris på om disse båtene hadde strandet på noen helt andre steder en der de faktisk treffer land. Og disse hotlane er like agressive som de som var hjemme før forbudet trådte i kraft. De er også utspekulerte, da de alltid er en i overvekt, så det gjelder å passe både kronjuvelene og andre verdisaker, da de ikke går av veien for å forsøke å loppe deg på gaten. Heldigvis har politiet ryddet godt, slik at de bare er på et svært begrenset område. Mot disse såkalte Ladies er det ingen grunn til å være for høflig. Det hendte en gang i fjor når de var meget nærgående, at en av oss snudde seg og sa; BØ!! Da skvatt de og gikk sin vei. Og takk for det. Forøvrig er det intet mer å bemerke.
Blogg off.

torsdag 17. februar 2011

Løvemat og minigolf del 3

Blogg on.
Det er ingen tur med Khrushchev Travel uten en lang lunch i løpet av uken. Og når jeg nu skriver lang lunch, mener jeg det. Den kan fort begynne kl.1600 og ikke ende før en gang mellom kl.2300 og midnatt. Tidspunktet for når vi forlater etablissementet henger nøye sammen med når vi får gjort opp regningen, og det kan fort drøye. Uansett, vi går ikke før de stenger. I år som i de forgangne år fant lunchen sted på onsdagen. Det var tilfeldig at vi spiste lunch på den dagen første året, og siden har det blitt en tradisjon. Og løvene de møtte opp. Sammen med 3 andre gjester, men det var bare hyggelig. Og ennu hyggeligere ble det efter som lunchen skred frem. Meget skulle settes til livs både av vått og tørt, eller skal man kalle det mat og drikke. Vi hverken forspiste eller fordrakk oss dersom noen skulle bli forledet til å komme på de tanker. Og som vanlig i godt og festlig selskap går tiden fort. Altfor fort. Som sedvane er på disse lunchene er plutselig tiden inne til å få regningen, og det er egentlig ganske fornøyelig å bivåne når den skal gjøres opp. For hvem har spist og lesket seg med hva? Men efter nogen erindring, i den grad den forefinnes, og meget finregning, kommer man frem til en løsning, og alle er fornøyde. Også restauranten. Og i god opparbeidet tradisjon ble vi feid ut, men alle er like blide. Noen vandrer hjem, og noen legger ut på en ny ekspedisjon.
                                                                                                            Foto privat
                                        Gaten mellom hotellet og minigolfen
Så kom fredagen, og da var det tid for ennu en tradisjon, minigolf. Slaget ble utført i et praktfullt annlegg på den andre siden av gaten hvor vi bodde. I år var det mange deltagere, hele 12 stykker. Efter at vi hadde hentet oss styrkedråper, det er jo noe man bare må ha, begynte vi. Hullene var av ymse vanskelighetsgrad og når sant skal sies var det også en del ymse stilarter å se, noen sågar meget festlige. Det skal dog bemerkes at det var enkelte som presterte hole in one. Navn skal ikke nevnes, da jeg ikke husker hvem som sto for den prestasjonen. Jeg husker heller ikke hvem som vant turneringen,for det var ikke viktig, men det var ikke Grahffse-Dahl, da han hadde fått for lite styrkedrikk. Derefter var det en bedre middag, før våre veier skiltes, og denne gangen i god tid før vi ble feid ut. Noen gikk hjem og noen dro på Viking, men det er en annen historie.
Blogg off.

torsdag 10. februar 2011

Khrushchev Travel del 2.

Blogg on.
Nu er det vel noen som tror at det har rablet fulstendig for meg, men det har ikke det. Khrushchev Travel del 1 er skrevet, men under etiketten flysikkerhet og gamle damer. Og det er helt korrekt, den er ikke merket del 1. Det er ikke alle som er forunt å reise med denne reiseopperatøren. Det er forbeholdt noen få, og de er meget heldig. Det kan anføres at de i logoen har mottoet: Satisfaction guaranteed. Og alle som har deltat på en ferie med Khrushchev Travel kan bekrefte at det stemmer. De har verdens beste direktør, og det beste av alt; De har værgaranti. Og det mest utrolige er at i løpet av 12 år har den ikke kommet til anvendelse. Men nu må vi fortsette reisen fra flyplassen. Ved ankomst hotellet kunne vi raskt konstantere at det var gjort endringer. De hadde blitt klar over hvilket selskap som kom på besøk, og i den anledningen var det lagt rød løper gjennom hele hotellet i den retningen vi skulle. Og leiligheten var nyoppusset, en 3 etasjes leilighet med entre, stue, kjøkken, uteplass og bad i 1.etasje, 2 soverum, hvorav ett hadde balkong mot havet, og bad i 2.etasje, og et penthouse  med utsikt mot havet og balkong på andre siden i 3. etasje. I all beskjedenhet kan det bemerkes at vi hadde promenadeutgang rett ut på strandpromenaden.      
                                                                                                                                                           Foto privat
                             Hotellet vi bodde på sett fra gaten.Inngangspartiet
Men hvem var det som reiste? Foruten undertegnede og Direktøren, deltok Storblom, Pillin, Mellompillin, og en deltidsboer og førstereis med K.T. Utover dette var ryktet kommet til Molde, og han reiste på egenhånd og bodde på et hotell i nærheten. Efter at vi hadde kommet i orden, ønsket Direktøren oss velkommen til K.T.`s destinasjon, og utbragte den obligatoriske første skål for en vellykket uke. Og den obligatoriske skål var en Jägermeister, noe som også ble anbefalt av Direktøren som morgenmedisin på fastende hjerte. Første dagen ble brukt til så mangt, noen gamle etablissementer måtte kontrolleres, blant annet Ukulele, hvor de serverer en uovertruffen Mohikaner? Mohi....? eller hva det nu heter. Men godt var det. Farlig godt. Og det hendte at det var festlig på strandpromenaden på hjemveien, litt sånn utpå kvelden. Aldri sent, bare sånn passe, slik at vi kunne nyte sommertemperaturen dagen efter. Hva som skjedde på veien hjem skal jeg komme tilbake til senere. Men det aller viktigste som skjedde første dagen, i hvert fall for min egen del da jeg er notorisk dårlig til å huske navn, var at jeg husket å skrive navnet på hotellet på en lapp til å ha i lommen, slik at jeg kunne huske hvor jeg bodde. Og ikke minst, jeg hadde muligheten til å komme hjem. Sånn i alle tilfelle. Dersom det skulle bli nødvendig på egenhånd.
Blogg off.

søndag 6. februar 2011

A-post, B-post og ingen post.

Blogg on.
Denne uken ble det kjent at Bring, eller Posten som bedriften er mer kjent som, ikke klarte å levere A-posten i løpet av 24 timer iht. konsesjonsvilkårene. Men det er ingen sensasjon at det det ikke får noen konsekvenser for konsesjonen videre. Og det er jo ikke så merkelig. Staten eier posten, og staten bevilger konsesjoner. Så da så. Vi kan intet gjøre med det. Ikke slik å forstå at private nødvendigvis hadde gjort det bedre. Hva er begrunnelsen for at det ikke får konsekvenser? Noe kan man forklare med vulkanutbrudd og andre værfenomen, ruskevær rundt i landet, og noen andre småting rundt omkring. Men en ting er de meget dyktig til å levere, og det er reklame. Og den er på plass i postkassen hver dag, i forskjellig mengde. Når posten først kommer. Og da er det bare å sortere alt som ligger i postkassen, for å skille ut det som er reell post fra alt man ikke vil ha, og vips så er det ikke meget å bære inn når man har vært i søppelkassen med reklamen. Da gjenstår det bare noen regninger. Og de kan det saktens være noen av på denne tiden av året.
Jeg vet at i desember 2010 har 6 julekort ikke kommet frem, noen skulle til meg og noen er sendt av meg. Men reklamen, den har jeg mottatt. Nesten hver eneste dag. Bare ikke de dagene posten ikke har vært levert i det hele tatt. Og skattekortet mitt for 2011 som ble utsendt i desember? Det har p.t ikke kommet. Derimot har jeg mottatt det som ble utsendt i januar 2011, men det var etter at jeg ringte utsteder for å få tilsendt ett nytt. Og det kom efter en uke. Men hva med reklamen? Den har tydligvis høy prioritet, det virker som den skal gå med A-post, og resten som B-post. Og det merkeligste med det hele, er at vi som ikke ønsker å få fylt opp postkassen med reklame, skal være nødt til å reservere oss mot ting vi ikke ønsker. I stedet for at de som ønsker reklamen kan sette på en merkelapp som gjør budet oppmerksom på at de ønsker reklame. Men da ville vel posten få god tid til å levere A-posten i rett tid, men sett seg nødsaget til å heve portoen, i og med at de hadde tjent mindre penger på å distribuere reklamen. Og lørdag var det ikke postlevering i det hele tatt. Og fordelen med det? Jeg sparte et godt stykke arbeid ved å slippe å bære et halvt kilo reklame til søppelkassen. En herlig dag. Men noen forsinkede julekort hadde vært ok. Jeg har god tid til å vente. Julen 1975 sendte jeg julekort til min mor og far. De kom frem til nyttår 2009. Med Ø-post?
Blogg off.

mandag 31. januar 2011

Flysikkerhet og gamle damer.

Blogg on.
Nu har jeg vært på ferie og den var i solen. Reisen foregikk med fly. Nu er jo ikke det noe spesielt i og for seg, men det er sikkerhetskontrollen. Det er ikke måte på hva man skal igjennom. For ikke å snakke om alt man ikke kan ta med ombord i flyet. Og alt dette skyldes jo at noen synes det er festelig å gjøre ting som ikke er helt bra. Vi må strippes ned for å komme ombord, belte må av slik at buksene slenger nesten ned på knærne i sikkerhetskontrollen. Man må huske på å ha rene underbukser, man vet jo ikke hva som venter en, strømpene må være nyvasket og hele, for ellers blir man til spott og spe for alle. Og vann er absolutt forbudt å ha med. Men fyrstikker og lightere er helt ok, men det er helt sikkert noe som henger igjenn fra den tiden det var obligatorisk å røke fra det momentet man satt seg ned i setet ombord i flyet. Alt dette skyldes sikkerhet sier man, men med lighter og fyrstikker kan man jo starte en brann, men den kan slukkes med vann.                                                                                                                
                                                                                                           Foto privat
                                                                Flyet vårt


Men hva med de gamle damer og flysikkerhet? På flyet ned var det en del eldre i ett reisefølge med reiseledere. De viftet med papirer fra Nav og Rikstrygdeverket. Det er helt sikkert hyggelig å få dekket noen utgifter når man er gammel og skal til syden. Men, og det er et men, da skal man jo helst få bedre helse, og ikke gjøre hva man kan for å ødelegge den. Og det var hva en i det selskapet forsøkte. Hun hadde kjøpt en 1/2 liter med vodka, og begynte å drikke av flasken i flyet, og det smakte tydligvis. Hun kunne ikke helt fatte at flyvertinnen mente hun ikke kunne fortsette slik, da man ikke kan ha med seg sprit på restuaranter. Hun fikk beskjed om å legge den på bagasjehyllen, noe hun gjorde. For en stakket stund, ca ett minutt. Så var det opp å hente den igjenn, for så å sette den til munnen for å drikke. Uheldigvis for damen så flyvertinnen dette. Da hun forsøkte å ta flasken fra dammen, ble det delvis håndgemeng. Hun ville overhodet ikke gi slipp på flasken, men det måtte hun. Og rett ned i setet bar det. Og flasken, den så hun ikke mere til. Hadde det ikke vært bedre å få ta med seg en flaske vann ombord? I hvert fall sikkerhetsmessig. Men jeg skal mer enn gjerne påstå at det hadde vært ganske fornøyelig å se det ferdige resultatet. Efter en halv liter vodka. En eldre dame med høreapparat, briller og stokk ned flytrappen!
Blogg off.

tirsdag 18. januar 2011

En mullah, en ung kvinne og noen hattifnatter

Blogg on.
Vi har besøk her i landet. Av en gjest som vi ikke har invitert. Han inviterte seg selv, som en kvoteflyktning. Og seilte inn i landet under FN-flagg. Det flagget han burde ført er Jolly Roger, eller sjørøverflagg på norsk. Han skal vistnokk være from og har tittel av mullah. Og mullahen ser ut til å trives, for han har ingen intensjon om å forlate oss, bortsett fra når han tar noen ferieturer til hjemlandet for å treffe gamle kjente, samt å sjekke at alt er som det var før han reiste til oss. Han har bosatt seg i et land hvor vi har pressefrihet, talefrihet, fri religionsutøvelse, stemmerett for alle uansett kjønn og et rettsvesen som tilsynelatende fungerer. Absolutt alt han forakter. Og det er alt han forakter som gjør at han fortsatt er her. For bortsett fra noen hattifnatter i vår nasjonnalforsamling og i byråkratiet, er det stor enighet om at han bør forlate landet. Selv domstolene sier at han er en fare for rikets sikkerhet, og opprettholder vedtaket om at han skal utvises. Men han slipper å reise, det holder å melde seg for politiet. Og hva bidrar han med? Absolutt ingenting.
Vi har også besøk av en ung kvinne. Også hun ulovlig i landet, og har ifølge UNE ikke krav på hverken asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Hun snakker godt norsk og har tatt en utmerket utdannelse, alt ulovlig. Og her sitter hattifnattene i byråkratiet og behandler regelverket helt firkantet. Hun skal utvises og utransporteres snarest. Helt greit, i og for seg. Vi er vel alle enige i at de som er her ulovlig, bør sendes ut, jo før jo bedre. Men her har vi en asylsøker som er alle politikeres drøm, en som har lært seg norsk, har tatt utdannelse og ikke minst, intergrert seg. En som nasjonen kan dra nytte av. Skal man sende ut folk som er her ulovlig, er det sikkert noen tusen som står foran henne i køen. Tar de seg bryderiet med en tur langs den nedre delen av Akerselven en kveld, så kan de bare der samle en hel buss med asylsøkere som er her ulovlig, og de fleste av dem er småkriminelle. Disse som ikke har intergrert seg, og som lever av kriminell virksomhet bør sendes ut før den unge kvinnen. Og mens dette pågår, skylder politikere, byråkrater og embedsmenn på hverandre om hvordan denne situasjonen har oppstått, og ikke minst hvem har skylden. Og de vasker hendene sine. Ofte.
Og hva så med mullahen? Han koser seg nok over hattifnattene som forvalter lovgivningen her i landert, og smiler og humrer i skjegget hver dag på vei til og fra politiet, når han overholder meldeplikten. Nu er jeg trøtt av hele greia, så mitt kjære land: God natt og sov godt, men dere hattifnatter må ikke ta en Tornerosesøvn. For når dere engang våkner, da vil det være meget å styre, men lite igjenn å forvalte.
Blogg off.

søndag 9. januar 2011

Staten-en garantist?

Blogg on.
Staten skal være en garantist for at vi får det vi er berettiget til,når vi trenger det. Men er den egentlig det? Ihvertfall ikke for de som deltar i krigsopperasjoner for staten,og som kommer hjem sterkt skadet. Her endrer historien seg ikke i det helle tatt. Vi kan begynne med krigsseilerene. Churchill uttalte at i krigen 1940-1945 var den norske handelsflåten verdt 1.000.000 mann. Og den var kontrollert og drevet av regjeringen gjennom Nortraship, verdens største handelsrederi. Da de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de britiske, ble de ved en avtale mellom britene og Nortraship tvangstrukket for å utjevne forskjellen. Ved krigens slutt utgjorde det en anselig sum. Og den ble tilbakebetalt av britene. Til Nortraship. 30.april 1945 hadde Nortraship £239,132,929, og finansdepartementets samlede uttak var £119,785,981. Nortrashipfondet som var et resultat av hyretrekk, var offisiellt i september 1946 på 43 millioner Kr, men allerede etter 9 mnd. drift under krigen var 58 millioner Kr. borte. Og fikk sjøfolkene noen av disse pengene i fondet? Veldig lite. Det var ingen automatikk. De måtte søke penger fra Nortraships sjømannsfond. Og de som fikk, de mottok det ex-gratia. Staten følte ingen forpliktelse til å utbetale, men de gjorde det likevel - av velvilje. Og de kalte det Æreslønn. Og det ble bare utbetalt til de som var i live. Ingen efterlatte fikk penger.
Og hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Ganske meget. Vi har de siste dagene lest om veteraner fra Afghanistan og andre urolige områder som sliter med å få den oppfølgingen og erstatning som de rettmessig tilkommer. De har tjent landet med stor rissiko, og noen har kommet hjem sterkt skadet. Den umiddelbare medisinske oppfølging har de fått, men hva med erstatning for de skadene de er blitt påført i tjenesten? Sansynligvis vil den utebli, ihverfall det meste. Når tjenesten er ferdig, er også staten ferdig med soldatene. Det er ikke en stat verdig at sterkt skadde veteraner skal være nødt til å hyre advokater for å gå til sak mot staten for å få det de har krav på. Og staten sier det skal vi se på, når pressen skriver om det. Og ærlig talt, jeg tror at de bare kommer til å se på det. Jeg tror ikke de kommer til å gjøre noe særlig mere med de sakene. Bare se på sjømanssfondet. Det er lite som er utbetalt, og nu er det vel knapt noen som er i live, slik at de kan søke. Og hvem tilkommer da pengene? Den norske stat. Et stort statlig ran fra redelige folk som satte livet på spill i en vanskelig tid for landet. Og dagens veteraner? De vil sansynligvis utkjempe det lengste og vanskeligste slag mot de som sendte dem til krigssonen. Så er staten en garantist? Ikke for de det gjelder. Bare for egen vinning og prestisje. Intet er forandret, bare tid og sted.
Blogg off.