Endelig kom den.

Blogg on.
Nu er det bare 17 dager igjen av de tre sommermånedene. Og solen har ikke vært særlig raus med oss i sommer. Den har som før nevnt bare vist seg med noen gjesteopptredener siden påske. Men så skjedde det utrolige. Helt uten forvarsel var den plutselig tilstede, og den forble fremme. Over en hel uke i strekk. Og det er lenge det, ihvertfall når man snakker om sommeren 2011. Den var savnet. Dypt savnet, og vi var sulteforet på den. Og jeg var heldig, i og med at jeg hadde ferie når solens sjenanse var borte og den viste seg frem. I all sin prakt. I snart hele 20 dager, bare avbrutt av noen urene dager innimellom, som var mer som normalen. Men la oss nu glemme de dårlige dagene for en stakket stund, og heller lagre de som var fine i hukommelsen. Alt er så meget bedre når solen skinner, folk er blidere og koser seg, både på den ene og andre måten.


                                                                                                              Foto privat

                                       
                                             En av dagene solen viste seg

Og hva har jeg bedrevet? Jeg har tilbragt noen dager på et vindunderlig sted. Det har i praksis vært et slaraffenliv. I Slaraffenland. Solen skinte fra det behaget oss å stå opp, til den gikk ned, langt ut på kvelden. Dagene gikk med til å nyde solen, enten ved å ha slapp off på bryggen, putre rundt med en liten ribb av typen Zodiac,(en 9 fots gummibåt med en 3,5 hk motor) eller bare ute i en robåt. Det er helt herlig. Gummibåten er så liten at man satt med baken under vannlinjen når den putret rundt. Og robåten? Kan man ha det bedre enn å ro ut på fjorden, ta inn årene og sette seg på tvers i båten mens benene dingler over ripen, og la båten drive for vær og vind? Samt å kjenne båten gynge og rulle i takt med bølgene, og det man hører er bølgene som klukker mot båten. Alt mens solen skinner fra en skyfri himmel. Når alt dette hårde arbeidet er til ende, må det hviles. For det er slitsomt å feriere i Slaraffenland, hvor man er like daffe og slappe alle mann. Og efter at man har hvilt, kan man da tenke seg noget bedre enn å nyte en god Vino Porto i solnedgangen, mens man skuer utover havet? Jeg kan ikke det. Og når det blir mørkt, kan man på himmelhvelvingen følge satelittene på deres ferd gjennom universet. Og efter disse dagene med slaraffenliv, må jeg ha noen dager til å hente meg inn. Minst. Men en ting ble ikke bragt til opphør i år heller, og det er grunnstøtingen fra noen år tilbake. Godseieren utsatte sjøforklaringen til neste år, da den fortsatt ikke er ferdig efterforsket. Men nu regner det igjen, til en forandring.
Blogg off.

Sjøforklaring.

Blogg on.
Jeg har en uoppgjort sak hengende over meg. Til tross for at jeg ikke liker det, må jeg bare innrømme det. Og det har rent meget vann i havet siden den gang. For det var på havet det skjedde, en gang i 2003. Det kryr av båter i farvannet hvor hendelsen fant sted. Det er vel nesten bare i Middagsbukta og Frognerkilen man kan se flere båter, og da snakker man om St.Hansaften. Stedet det skjedde var utenfor et kjent sund i Østfold, kjent fra regattaer med kongelig deltagelse. Og det hele begynte så bra. Vi dro ut i en 17 fots Killing med dybde på 0.93 meter og en vekt på 520 kilo. Det var meg og Godseierens 2 håpefulle, Bandito Grande og Bandito Bambino, som fungerte som fokkeslasker. Fungerende rormann den dagen var undertegnede. Været var strålende, men det var til å begynne med litt dårlig seilevind, slik at vi brukte en del tid opp til nevnte sund. Men vinden tok seg opp utover dagen. Efter å ha frekventert det kjente sundet, sto vi litt utaskjærs, og for å unngå trafikken på hjemtur, tok vi en liten snarvei. Ved en holme var det en påle uten peker, noe som sier at vi kan seile på begge sider. Og det var da vi gikk mellom pålen og holmen det skjedde; Vi grunnstøtte. Kjølen sto bom fast og seilene blafret vilt, både storseil og fokk.
                                                                                                               Foto privat

                     Farvannet hvor grunnstøtingen skjedde. Bak holmen til venstre.


Og hva gjorde vi? Vi tok rev i seilene, og staket alt vi kunne en stakket stund, uten at det hjalp stort. Men efter  ca. 10 min var vi heldige, for det kom en bølge og hjalp oss, Plutselig kjente vi at kjølen slapp og vi var ikke sene med  å komme oss vekk fra grunnen. Seilene ble satt på nytt, kursen staket ut mot den hjemmelige bukt, og alt var bra. Men det var før vi la til bryggen. Da Godseieren fikk høre hva som hadde skjedd, ble det umiddelbart bestemt at sjøforklaring skulle opptas samme kveld. Av diverse årsaker ble den ikke satt. En av fokkeslaskene var ikke tilstedet, og rettens administrator og fungerende rormann fant at det ikke var tilrådelig og avholde den efter en god middag, dessert med Vino Porto, samt påfølgende avec. Og dagene gikk, uten at noe skjedde.
Jeg har sluppet fri, enn så lenge. Men det kommer forhåpentligvis en sommer også i år. Og muligheten vil i så fall være tilstedet for at sjøforklaring blir satt. Tror jeg. Og hvordan gikk det med båten? Den måtte bare males litt på kjølen.
Blogg off.