Endelig kom den.

Blogg on.
Nu er det bare 17 dager igjen av de tre sommermånedene. Og solen har ikke vært særlig raus med oss i sommer. Den har som før nevnt bare vist seg med noen gjesteopptredener siden påske. Men så skjedde det utrolige. Helt uten forvarsel var den plutselig tilstede, og den forble fremme. Over en hel uke i strekk. Og det er lenge det, ihvertfall når man snakker om sommeren 2011. Den var savnet. Dypt savnet, og vi var sulteforet på den. Og jeg var heldig, i og med at jeg hadde ferie når solens sjenanse var borte og den viste seg frem. I all sin prakt. I snart hele 20 dager, bare avbrutt av noen urene dager innimellom, som var mer som normalen. Men la oss nu glemme de dårlige dagene for en stakket stund, og heller lagre de som var fine i hukommelsen. Alt er så meget bedre når solen skinner, folk er blidere og koser seg, både på den ene og andre måten.


                                                                                                              Foto privat

                                       
                                             En av dagene solen viste seg

Og hva har jeg bedrevet? Jeg har tilbragt noen dager på et vindunderlig sted. Det har i praksis vært et slaraffenliv. I Slaraffenland. Solen skinte fra det behaget oss å stå opp, til den gikk ned, langt ut på kvelden. Dagene gikk med til å nyde solen, enten ved å ha slapp off på bryggen, putre rundt med en liten ribb av typen Zodiac,(en 9 fots gummibåt med en 3,5 hk motor) eller bare ute i en robåt. Det er helt herlig. Gummibåten er så liten at man satt med baken under vannlinjen når den putret rundt. Og robåten? Kan man ha det bedre enn å ro ut på fjorden, ta inn årene og sette seg på tvers i båten mens benene dingler over ripen, og la båten drive for vær og vind? Samt å kjenne båten gynge og rulle i takt med bølgene, og det man hører er bølgene som klukker mot båten. Alt mens solen skinner fra en skyfri himmel. Når alt dette hårde arbeidet er til ende, må det hviles. For det er slitsomt å feriere i Slaraffenland, hvor man er like daffe og slappe alle mann. Og efter at man har hvilt, kan man da tenke seg noget bedre enn å nyte en god Vino Porto i solnedgangen, mens man skuer utover havet? Jeg kan ikke det. Og når det blir mørkt, kan man på himmelhvelvingen følge satelittene på deres ferd gjennom universet. Og efter disse dagene med slaraffenliv, må jeg ha noen dager til å hente meg inn. Minst. Men en ting ble ikke bragt til opphør i år heller, og det er grunnstøtingen fra noen år tilbake. Godseieren utsatte sjøforklaringen til neste år, da den fortsatt ikke er ferdig efterforsket. Men nu regner det igjen, til en forandring.
Blogg off.

Det må vi regne med.

Blogg on.
Regn, regn gå din vei. Sol, sol kom til meg. Det er sommer i Norge. Det sier i hvert fall kalenderen, men ikke været. I år var sommeren noen dager i forbindelse med påsken, og siden har solen bare vært på noen gjesteopptredener, innimellom. Og jeg begynner å bli lei, mektig lei. Dagen i dag er som mange andre, plaskregn ute. Det er til tider så tett at trenger man vann til å blande i et glass whisky, kan man bare strekke hånden ut, og vips, så er drinken ferdig blandet. The Sun is up, the Sky is blue, it`s beautiful osv.osv, Ja da, jeg vet det, men hvor lang tid skal det gå mellom hver gang vi kan oppleve det? I alle fall lenger enn noen få timer i ny og ne. Nu orker jeg ikke mer. Den eneste trøsten jeg har, er at jeg ikke har ferie, for det hadde vært trist å regnet fulstendig bort. I ferien. Jeg har forsøkt det meste. Bedt til høyere makter, men der er ikke kontakten som den bør være, for jeg har ikke blitt bønnhørt. Og i et frustret øyeblikk gjorde jeg et desperat fremstøt for å bedre været. Jeg tok et brevkurs fra Premierløytnant Svaes daseskole. I indiansk soldans. Jeg leste, øvde både tidlig og sent, og bestod kurset. Med glans. Men da dette skulle utøves i praksis, må jeg ha stokket fotarbeidet noe aldeles forferdelig. For solen kom ikke, bare mørke skyer. Og mere regn.    
                                                                                                            Foto privat

                                                    Typisk sommervær
Jeg skulle ønske vi kunne få et sommervær tilsvarende det varme og strålende været som var over England våren 1966. Det inspirerte til sangen Sunny Afternoon, og Paul McCartney hyllet solen og været på sin måte. Han skrev Good Day Sunshine, spilte den inn og ble enda rikere. Skulle solen vise seg, skal jeg ikke forsøke noget tilsvarende. Jeg får nøye meg med å si som Ibsen i ett av sine skuespill: Se solen, mor. Og da vil jeg være ett eneste stort smil. For jeg vil tørke opp og bli varm før høsten kommer, og den kan komme fort. Før vi aner det. Og efter den kommer vinteren. Med kulde og sne. Fortsatt god sommer, dersom solen vil være så elskverdig å titte frem igjen. Om det så bare skulle vedvare noen dager på rad.
Blogg off.

Er det mulig?

Blogg on.
Er det noen som husker vinteren 2002/2003? Da var det kaldt da. Det var så kaldt at termometeret var så lavt at det ikke kom lenger ned,og kvikksølvet frøs enkelte steder. Ja så kaldt var det, at Fimbulvinteren fortonet seg som en mild vårvind. Dersom man våget seg ut begynte en straks å fryse, og hvis en var så dum at en stod stille i mer en ett minutt, da frøs man fast. Da måtte man bruke åpen ild eller varmt vann for å komme løs. Åpen ild var ekstremsport og vannet frøs til is før det kom frem til den stakkaren som stod stille. Og samtidig som kvikksølvet sank, steg strømprisene til astronomiske høyder, for første gang over 1 krone KWH. Folk skrek opp, avisene skrev med krigstyper og politikerne snakket over seg. Som vanlig.

                                                                                                           Foto privat

Arkivfoto, en kald vinternat  


Folk jamret seg over at de ikke hadde råd til å fyre,langt mindre betale regningen. Det var på randen av regjeringskrise,avisene forlangte Stensnæs sin avgang. TV-stasjonene hadde debatter. Og der var det ikke kaldt. Det gikk varmt for seg. Alle var enige om at noe måtte gjøres. I fremtiden kunne man ikke leve med slike tilstander.Og slik gikk årene med nye diskusjoner når det ble kaldt, lite vann og dyr kraft.

"No e det påan igjenn"sang en trubadur. Og sannelig, nu er de jammen igang igjenn. Her om dagen kom det en ny debatt på TV. Samme tema, høye priser,lav fyllingsgrad,og dårlig oveføringsnett. Kverna gikk på samme måte, samme argumenter, og sannelig var det blant de nye aktørene en gammel kjenning fra 2002/2003. Med den samme retorikk. Og hva har de klart og gjøre for å løse problemene siden 2003? De har brukt noen milliarder på å bygge noen gasskraftverk og noen mobile. Men de kan ikke bruke dem, de mangler rensing og overførselsnettet er fortsatt for dårlig.
Hvordan kan dettte være mulig? Det er fordi politikk er det umuliges kunst. Nils Kjær sin satiriske komedie "Det lykkelige valg" fra 1913 har muligens svaret. Stortingsmann Celius sier til sin frue før valget: Lavinia,på Stortinget, der er det godt å sitte. Og der sitter de godt,og de disputerer uten å gjøre noe for å løse problemet. De gjør det de er meget gode på, å kombinere en mengde ord med et minimum av innhold. For på Tinget er godt å sitte. Og der er det varmt.
Blogg Off