Flysikkerhet og gamle damer.

Blogg on.

Nu har jeg vært på ferie og den var i solen. Reisen foregikk med fly. Nu er jo ikke det noe spesielt i og for seg, men det er sikkerhetskontrollen. Det er ikke måte på hva man skal igjennom. For ikke å snakke om alt man ikke kan ta med ombord i flyet. Og alt dette skyldes jo at noen synes det er festelig å gjøre ting som ikke er helt bra. Vi må strippes ned for å komme ombord, belte må av slik at buksene slenger nesten ned på knærne i sikkerhetskontrollen. Man må huske på å ha rene underbukser, man vet jo ikke hva som venter en, strømpene må være nyvasket og hele, for ellers blir man til spott og spe for alle. Og vann er absolutt forbudt å ha med. Men fyrstikker og lightere er helt ok, men det er helt sikkert noe som henger igjenn fra den tiden det var obligatorisk å røke fra det momentet man satt seg ned i setet ombord i flyet. Alt dette skyldes sikkerhet sier man, men med lighter og fyrstikker kan man jo starte en brann, men den kan slukkes med vann.                                                                                                                
                                                                                                           Foto privat

                                                                Flyet vårt


Men hva med de gamle damer og flysikkerhet? På flyet ned var det en del eldre i ett reisefølge med reiseledere. De viftet med papirer fra Nav og Rikstrygdeverket. Det er helt sikkert hyggelig å få dekket noen utgifter når man er gammel og skal til syden. Men, og det er et men, da skal man jo helst få bedre helse, og ikke gjøre hva man kan for å ødelegge den. Og det var hva en i det selskapet forsøkte. Hun hadde kjøpt en 1/2 liter med vodka, og begynte å drikke av flasken i flyet, og det smakte tydligvis. Hun kunne ikke helt fatte at flyvertinnen mente hun ikke kunne fortsette slik, da man ikke kan ha med seg sprit på restuaranter. Hun fikk beskjed om å legge den på bagasjehyllen, noe hun gjorde. For en stakket stund, ca ett minutt. Så var det opp å hente den igjenn, for så å sette den til munnen for å drikke. Uheldigvis for damen så flyvertinnen dette. Da hun forsøkte å ta flasken fra dammen, ble det delvis håndgemeng. Hun ville overhodet ikke gi slipp på flasken, men det måtte hun. Og rett ned i setet bar det. Og flasken, den så hun ikke mere til. Hadde det ikke vært bedre å få ta med seg en flaske vann ombord? I hvert fall sikkerhetsmessig. Men jeg skal mer enn gjerne påstå at det hadde vært ganske fornøyelig å se det ferdige resultatet. Efter en halv liter vodka. En eldre dame med høreapparat, briller og stokk ned flytrappen!
Blogg off.

En mullah, en ung kvinne og noen hattifnatter

Blogg on.
Vi har besøk her i landet. Av en gjest som vi ikke har invitert. Han inviterte seg selv, som en kvoteflyktning. Og seilte inn i landet under FN-flagg. Det flagget han burde ført er Jolly Roger, eller sjørøverflagg på norsk. Han skal vistnokk være from og har tittel av mullah. Og mullahen ser ut til å trives, for han har ingen intensjon om å forlate oss, bortsett fra når han tar noen ferieturer til hjemlandet for å treffe gamle kjente, samt å sjekke at alt er som det var før han reiste til oss. Han har bosatt seg i et land hvor vi har pressefrihet, talefrihet, fri religionsutøvelse, stemmerett for alle uansett kjønn og et rettsvesen som tilsynelatende fungerer. Absolutt alt han forakter. Og det er alt han forakter som gjør at han fortsatt er her. For bortsett fra noen hattifnatter i vår nasjonnalforsamling og i byråkratiet, er det stor enighet om at han bør forlate landet. Selv domstolene sier at han er en fare for rikets sikkerhet, og opprettholder vedtaket om at han skal utvises. Men han slipper å reise, det holder å melde seg for politiet. Og hva bidrar han med? Absolutt ingenting.
Vi har også besøk av en ung kvinne. Også hun ulovlig i landet, og har ifølge UNE ikke krav på hverken asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Hun snakker godt norsk og har tatt en utmerket utdannelse, alt ulovlig. Og her sitter hattifnattene i byråkratiet og behandler regelverket helt firkantet. Hun skal utvises og utransporteres snarest. Helt greit, i og for seg. Vi er vel alle enige i at de som er her ulovlig, bør sendes ut, jo før jo bedre. Men her har vi en asylsøker som er alle politikeres drøm, en som har lært seg norsk, har tatt utdannelse og ikke minst, intergrert seg. En som nasjonen kan dra nytte av. Skal man sende ut folk som er her ulovlig, er det sikkert noen tusen som står foran henne i køen. Tar de seg bryderiet med en tur langs den nedre delen av Akerselven en kveld, så kan de bare der samle en hel buss med asylsøkere som er her ulovlig, og de fleste av dem er småkriminelle. Disse som ikke har intergrert seg, og som lever av kriminell virksomhet bør sendes ut før den unge kvinnen. Og mens dette pågår, skylder politikere, byråkrater og embedsmenn på hverandre om hvordan denne situasjonen har oppstått, og ikke minst hvem har skylden. Og de vasker hendene sine. Ofte.
Og hva så med mullahen? Han koser seg nok over hattifnattene som forvalter lovgivningen her i landert, og smiler og humrer i skjegget hver dag på vei til og fra politiet, når han overholder meldeplikten. Nu er jeg trøtt av hele greia, så mitt kjære land: God natt og sov godt, men dere hattifnatter må ikke ta en Tornerosesøvn. For når dere engang våkner, da vil det være meget å styre, men lite igjenn å forvalte.
Blogg off.

Staten-en garantist?

Blogg on.
Staten skal være en garantist for at vi får det vi er berettiget til,når vi trenger det. Men er den egentlig det? Ihvertfall ikke for de som deltar i krigsopperasjoner for staten,og som kommer hjem sterkt skadet. Her endrer historien seg ikke i det helle tatt. Vi kan begynne med krigsseilerene. Churchill uttalte at i krigen 1940-1945 var den norske handelsflåten verdt 1.000.000 mann. Og den var kontrollert og drevet av regjeringen gjennom Nortraship, verdens største handelsrederi. Da de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de britiske, ble de ved en avtale mellom britene og Nortraship tvangstrukket for å utjevne forskjellen. Ved krigens slutt utgjorde det en anselig sum. Og den ble tilbakebetalt av britene. Til Nortraship. 30.april 1945 hadde Nortraship £239,132,929, og finansdepartementets samlede uttak var £119,785,981. Nortrashipfondet som var et resultat av hyretrekk, var offisiellt i september 1946 på 43 millioner Kr, men allerede etter 9 mnd. drift under krigen var 58 millioner Kr. borte. Og fikk sjøfolkene noen av disse pengene i fondet? Veldig lite. Det var ingen automatikk. De måtte søke penger fra Nortraships sjømannsfond. Og de som fikk, de mottok det ex-gratia. Staten følte ingen forpliktelse til å utbetale, men de gjorde det likevel - av velvilje. Og de kalte det Æreslønn. Og det ble bare utbetalt til de som var i live. Ingen efterlatte fikk penger.
Og hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Ganske meget. Vi har de siste dagene lest om veteraner fra Afghanistan og andre urolige områder som sliter med å få den oppfølgingen og erstatning som de rettmessig tilkommer. De har tjent landet med stor rissiko, og noen har kommet hjem sterkt skadet. Den umiddelbare medisinske oppfølging har de fått, men hva med erstatning for de skadene de er blitt påført i tjenesten? Sansynligvis vil den utebli, ihverfall det meste. Når tjenesten er ferdig, er også staten ferdig med soldatene. Det er ikke en stat verdig at sterkt skadde veteraner skal være nødt til å hyre advokater for å gå til sak mot staten for å få det de har krav på. Og staten sier det skal vi se på, når pressen skriver om det. Og ærlig talt, jeg tror at de bare kommer til å se på det. Jeg tror ikke de kommer til å gjøre noe særlig mere med de sakene. Bare se på sjømanssfondet. Det er lite som er utbetalt, og nu er det vel knapt noen som er i live, slik at de kan søke. Og hvem tilkommer da pengene? Den norske stat. Et stort statlig ran fra redelige folk som satte livet på spill i en vanskelig tid for landet. Og dagens veteraner? De vil sansynligvis utkjempe det lengste og vanskeligste slag mot de som sendte dem til krigssonen. Så er staten en garantist? Ikke for de det gjelder. Bare for egen vinning og prestisje. Intet er forandret, bare tid og sted.
Blogg off.

Et gammelt og et nytt.

Blogg on.
I dag er det nyttårsaften, og et gammelt år er på hell. Det er bare noen timer igjen til champagnekorkene sprettes og rakettene fyker i været. Og vi skal ønske hinanden godt nyttår. Men hva har det gamle året avstedkommet? For noen har det helt sikker vært et gledens år, for andre ikke fult så bra. Noen har opplevd gledelige ting både på arbeid og i det private, andre muligens det stikk motsatte, det kan best beskrives i all enkelthet som et Annus Horribilis. For min del er det verste jobbmessig, da arbeidsgiver kynisk og bevist fjerner det ene godet etter det andre, og det i et år som ser ut til å bli det beste resultatet i bedriftens historie. De er så finurlige at de tar på områder som det er vanskelig å protestere på, og en vil bli satt i et dårlig lys utad dersom man drister seg til å nevne det. Som Scrooge McDuck ville sagt det: En krone her, og en krone der. Men dettte er egentlig et lite problem sett i relasjon til alt annet som skjer rundt oss.
Og hva med politikerne våre? De har holdt på med sitt, og intet nytt er å melde fra den fronten, men det var vel heller ikke å vente. Det eneste nye er noen gaver til gudmødre, litt partistøtte på kanten av hva som er bra og noen tidligere politikere som ikke skjønner at styregodtgjørelese er å annse som inntekt. Noe annet er vel ikke å vente, da de selv har vært med å foreslå,behandle samt stemme over lovforslaget om pensjonsordninger til dem selv. Når de ikke forstår sine egne pensjonsregler, hvordan skal da resten av nasjonen skjønne reformen som trer i kraft om noen timer? At tidligere politikere ikke skjønner det, er ingen bombe, for det finnes intet som er mer fraværende, forhenværende og tidligere enn tidligere politikere. Og at de ikke skjønner hva de selv har bestemt,bør vel heller ikke forundre noen.
Hva kan vi så forvente oss av det nye året? Jeg vet ikke. Jeg for min del har ingen illusjoner. Det som måtte komme av gode eller mindre bra dager, orker jeg ikke å bruke tid og energi på før det eventuelt skulle dukke opp. Sansynligheten for at det man bekymrer seg for skal skje,er liten. Det eneste jeg i så henseende går glipp av, er mange bekymringer som det ikke blir noe av,samt all den gode depresjonen som ligger i alt det jeg slipper å bekymre meg om. Og så er det valg i 2011. Da får vi et riksdekkende sirkus av politikere som igjen skal rundt å trykke hender på sykehus og aldershjem,fortelle alt det de har utrettet på område, og hva de akter å gjøre videre. Andre vil reise rundt på de samme institusjoner og efterpå fortelle hvor dårlig det står til. For så å smøre på hva de akter å endre. Med andre ord,alle politikerne vil kombinere et maksimum av ord med et minimum av innhold for å oppnå velgerenes gunst. For så å inntet gjøre de neste fire årene. La oss minnes Otto von Bismarck sine ord: Det loves og lyves aldri så meget før et ekteskap,et valg og en krig.
GODT NYTT ÅR.
Blogg off.

Kommunikasjon

Blogg on.
For en stund siden var jeg på kurs.For å lære enkel kommunikasjon.Nu er det sansynligvis noen som mener at jeg har behov for det, da det av og til skjer at jeg bruker den kombinasjonen som er nevnt i avsnittet over. Det vi skulle lære var å kommunisere på en enkel,klar og tydelig måte,slik at man unngår misforståelser mellom den som som snakker og den som lytter.Vi kjenner jo alle eksempelet: Skyt ham ikke vent til jeg kommer. Sett komma der det passer.De hadde en gjesteforeleser,og det var interessant å høre hvordan en som hadde kontakt med kunden på telefon hele dagen kommuniserte. Han hadde noen knep å lære bort.Så langt var alt vel.Så skulle vi ha gruppearbeid.Og det var da det skjedde.Plutselig forsvant den enkle kommunikasjonen.Som dugg for solen.Det ble snakket om caser.Og vi skulle løse caser.Men hva er caser?Det første som slo meg,var keiser,men de siste keiserriker i Europa,Wilhelm II av Tyskland og Habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ble borte i 1918,og den siste keiser i Europa,George VI,mistet tittelen i 1947 da India ble selvstendig. Da sitter vi igjen med keiseren av Japan, men han har neppe noget med caser på et kurs å gjøre.Men tilbake til spørsmålet, hva er caser?
Vi finner ikke ordet på norsk.Ifølge Webster`s Dictionary er caser: One that cases or that makes,packs or work with cases or casings. Det er også slang på engelsk,muligens fra Yiddish, og uttales keser,og brukes om myntenheten crown.Det samme på amerikansk for "A five shilling coin."Det var vel neppe påtenkt at det var det vi skulle bry de stakkars hodene våre med.Jeg ble meget forvillet over rar og defus tale fra de som ledet kurset.Hvorfor skal man gjøre det mer komplisert med rare ord som ikke finnes på norsk,og har en helt annen betydning på et annet språk?Kunne de ikke bare sagt at vi har noen reelle hendelser som vi skal se nærmere på,og vi har bestemt hvilken gruppe som skal løse hvilke saker.Men, det var alfor enkelt.Det budskapet hadde vi mottatt og forstått uten å tenke.Men god og tydelig kommunikasjon hadde det vært.
Blogg off.

Er det mulig?

Blogg on.
Er det noen som husker vinteren 2002/2003? Da var det kaldt da. Det var så kaldt at termometeret var så lavt at det ikke kom lenger ned,og kvikksølvet frøs enkelte steder. Ja så kaldt var det, at Fimbulvinteren fortonet seg som en mild vårvind. Dersom man våget seg ut begynte en straks å fryse, og hvis en var så dum at en stod stille i mer en ett minutt, da frøs man fast. Da måtte man bruke åpen ild eller varmt vann for å komme løs. Åpen ild var ekstremsport og vannet frøs til is før det kom frem til den stakkaren som stod stille. Og samtidig som kvikksølvet sank, steg strømprisene til astronomiske høyder, for første gang over 1 krone KWH. Folk skrek opp, avisene skrev med krigstyper og politikerne snakket over seg. Som vanlig.

                                                                                                           Foto privat

Arkivfoto, en kald vinternat  


Folk jamret seg over at de ikke hadde råd til å fyre,langt mindre betale regningen. Det var på randen av regjeringskrise,avisene forlangte Stensnæs sin avgang. TV-stasjonene hadde debatter. Og der var det ikke kaldt. Det gikk varmt for seg. Alle var enige om at noe måtte gjøres. I fremtiden kunne man ikke leve med slike tilstander.Og slik gikk årene med nye diskusjoner når det ble kaldt, lite vann og dyr kraft.

"No e det påan igjenn"sang en trubadur. Og sannelig, nu er de jammen igang igjenn. Her om dagen kom det en ny debatt på TV. Samme tema, høye priser,lav fyllingsgrad,og dårlig oveføringsnett. Kverna gikk på samme måte, samme argumenter, og sannelig var det blant de nye aktørene en gammel kjenning fra 2002/2003. Med den samme retorikk. Og hva har de klart og gjøre for å løse problemene siden 2003? De har brukt noen milliarder på å bygge noen gasskraftverk og noen mobile. Men de kan ikke bruke dem, de mangler rensing og overførselsnettet er fortsatt for dårlig.
Hvordan kan dettte være mulig? Det er fordi politikk er det umuliges kunst. Nils Kjær sin satiriske komedie "Det lykkelige valg" fra 1913 har muligens svaret. Stortingsmann Celius sier til sin frue før valget: Lavinia,på Stortinget, der er det godt å sitte. Og der sitter de godt,og de disputerer uten å gjøre noe for å løse problemet. De gjør det de er meget gode på, å kombinere en mengde ord med et minimum av innhold. For på Tinget er godt å sitte. Og der er det varmt.
Blogg Off

Julebåten

Blogg on.
Nu har jeg vært på en reise. Det var sist helg.En sjøreise. Bare til København, men dog en sjøreise. Dette er en tradisjon, og de skal som kjent ikke brytes. Og ikke når det gjelder julen. Den sjøreisen jeg foretok var med Khrustsjovs julebåt, og den har de siste årene seilt til København.Direktøren hadde selvsagt hentet ut bilettene på fohånd, og delte de ut til deltagerne rett før landgangen, med et velkommen skal du være og god tur.Vi hadde alle lugarer i den øvre klasse ombord, som det seg hør og bør.Etter at vi var kommet vel til rette i lugarene, samlet vi oss i Loungen til lette forfriskninger. Presis kl.1655 var det avmelding for inspeksjon av lugar,og den ble funnet i orden og godkjent av direktøren. Ved avgang var det samling på balkongen for utbringelse av en skål for fedrelandet.

Kl 1800 ble vi samlet i konferansesalen ombord til utvidet hjernetrim. Det var den sedvanlige tredelte konkurransen. Det ble så jevnt at det måtte finregning til for å kåre en vinner.Og så var det mat. Med egen hovmester, en treretters med vin, og portvin til deserten. Og til kaffen kom det sannelig Cognac. Tro det eller ei, direktøren hadde bestilt time hos Dr.Nielsen den påfølgende dag.Og han har kontor i en tvergate til Nyhavn.

Dr. Nielsen på sitt kontor

Under middagen kom de fleste rundt meg i humør. Både Direktøren, Løvene, Storblom, Krise og undertegnede. Efter maten trakk vi inn i pianobaren, men der var det intet piano. Bare en som spilte gitar, men hva i all verden har den å bestille i en pianobar. Der skal det være et piano. For man kan jo ikke henge på en gitar efter midnatt. Da blir det mye skrik og lite spilling. Og sjøen var grei. Til tross for vindstyrke 12, liten kuling for de som ikke vet det, merket jeg lite til sjøen, da vi fikk den inn akter. Men er man på båt, så kan det jo være ok å kjenne det. Når vi kom frem, holdt direktøren ord, og Dr.Nielsen møtte frem på Brooklyn Cafe, og sørget for at vi fikk vår medisin. Og så var dagen til fri disposisjon.
Hjemturen gikk også over all forventnig, alle kom seg ombord i tide, slik at ingen behøvde å reise med fly hjem i år. Forøvrig er det intet mer at bemerke.
NB. Det er det. Direktøren måtte innom tollerne ved ankomst Oslo. Men det gikk bra. Velkommen igjen til neste år.Ikke til tollerne, men til alle de som deltok på Khrustsjovs julebåt
Blogg off