Strandpromenaden og hotla del 4

Blogg on.
Strandpromenaden. Bare navnet lyder eksotisk. Og eksotisk er det. Kan man tenke seg noe bedre enn å spasere på denne gangveien, og høre havet bruse og bølgene slå mot land? Det er balsam for sjelen. Men den kan også brukes til andre ting, f.eks. simulator for hvordan man kan lande et fly, og ikke minst hvordan et perfekt skøyteløp skal utføres, og vi var så heldige at vi fikk opplevd og demonstrert begge deler. Og jeg kan forsikre dere om at ingen av delene er for sarte sjeler. Vi hadde gleden av å følge flyet fra innflyvingen begynte, via landing samt taxing til parkeringsplasen. Det var gult lys med følg meg. Flygeren må ha vært utrolig dyktig, da det forekom oss at det var meget turbulens helt ned til rullebanen. For ikke å snakke om skøyteløp. Her ble det fremvist en upåklagelig stil, og til vår store overraskelse ble også svingteknikk fremvist. Vi var helt henrykt over hva vi fikk se, men stilen og tiden passet ikke helt overens. Det var 20 i stil men tiden var 10 efter Liaklev. Minst.
Det er en hendelse til som bør nevnes, og den fant også sted på strandpromenaden. Grahffse-Dahl ble adlet. Av Direktøren. Han ble slått til Knight of Timberland, og kan titulere seg som Sir. Skal man derimot legge alle slagene til grunn, for det var endel av dem, burde Grahffse-Dahl minst være Marquess of Timberland.
                                                                                                                  Foto privat

                                     Strandpromenaden, eller simulatorbanen 
Nu skal vi til Viking. Om det er så mange vikinger der bortsett fra oss, skal være usagt. Og der er det full fart fra midnatt og utover. Når Direktøren ankommer tar det ikke lang tid før en obligatorisk sang blir spilt, og det er Sommarnatt. Vi må ha gjort et uutslettelig inntrykk på de som har sitt virke der, siden vi blir gjennkjent hvert eneste år. Kan det ha noget med at vi har en dannet fremferd, og alle oppfører seg som gentlemen? Det er bare en ting å utsette på området rundt Viking, og det er alle hotlane. Som Honorær Consul for Nerland d & d, har jeg nu tatt meg den frihet å bruke et ord fra det området. Og disse hotladamene kunne vi meget gjerne vært foruten. Jeg ville satt meget stor pris på om disse båtene hadde strandet på noen helt andre steder en der de faktisk treffer land. Og disse hotlane er like agressive som de som var hjemme før forbudet trådte i kraft. De er også utspekulerte, da de alltid er en i overvekt, så det gjelder å passe både kronjuvelene og andre verdisaker, da de ikke går av veien for å forsøke å loppe deg på gaten. Heldigvis har politiet ryddet godt, slik at de bare er på et svært begrenset område. Mot disse såkalte Ladies er det ingen grunn til å være for høflig. Det hendte en gang i fjor når de var meget nærgående, at en av oss snudde seg og sa; BØ!! Da skvatt de og gikk sin vei. Og takk for det. Forøvrig er det intet mer å bemerke.
Blogg off.

Løvemat og minigolf del 3

Blogg on.
Det er ingen tur med Khrushchev Travel uten en lang lunch i løpet av uken. Og når jeg nu skriver lang lunch, mener jeg det. Den kan fort begynne kl.1600 og ikke ende før en gang mellom kl.2300 og midnatt. Tidspunktet for når vi forlater etablissementet henger nøye sammen med når vi får gjort opp regningen, og det kan fort drøye. Uansett, vi går ikke før de stenger. I år som i de forgangne år fant lunchen sted på onsdagen. Det var tilfeldig at vi spiste lunch på den dagen første året, og siden har det blitt en tradisjon. Og løvene de møtte opp. Sammen med 3 andre gjester, men det var bare hyggelig. Og ennu hyggeligere ble det efter som lunchen skred frem. Meget skulle settes til livs både av vått og tørt, eller skal man kalle det mat og drikke. Vi hverken forspiste eller fordrakk oss dersom noen skulle bli forledet til å komme på de tanker. Og som vanlig i godt og festlig selskap går tiden fort. Altfor fort. Som sedvane er på disse lunchene er plutselig tiden inne til å få regningen, og det er egentlig ganske fornøyelig å bivåne når den skal gjøres opp. For hvem har spist og lesket seg med hva? Men efter nogen erindring, i den grad den forefinnes, og meget finregning, kommer man frem til en løsning, og alle er fornøyde. Også restauranten. Og i god opparbeidet tradisjon ble vi feid ut, men alle er like blide. Noen vandrer hjem, og noen legger ut på en ny ekspedisjon.
                                                                                                            Foto privat

                                        Gaten mellom hotellet og minigolfen
Så kom fredagen, og da var det tid for ennu en tradisjon, minigolf. Slaget ble utført i et praktfullt annlegg på den andre siden av gaten hvor vi bodde. I år var det mange deltagere, hele 12 stykker. Efter at vi hadde hentet oss styrkedråper, det er jo noe man bare må ha, begynte vi. Hullene var av ymse vanskelighetsgrad og når sant skal sies var det også en del ymse stilarter å se, noen sågar meget festlige. Det skal dog bemerkes at det var enkelte som presterte hole in one. Navn skal ikke nevnes, da jeg ikke husker hvem som sto for den prestasjonen. Jeg husker heller ikke hvem som vant turneringen,for det var ikke viktig, men det var ikke Grahffse-Dahl, da han hadde fått for lite styrkedrikk. Derefter var det en bedre middag, før våre veier skiltes, og denne gangen i god tid før vi ble feid ut. Noen gikk hjem og noen dro på Viking, men det er en annen historie.
Blogg off.

Khrushchev Travel del 2.

Blogg on.
Nu er det vel noen som tror at det har rablet fulstendig for meg, men det har ikke det. Khrushchev Travel del 1 er skrevet, men under etiketten flysikkerhet og gamle damer. Og det er helt korrekt, den er ikke merket del 1. Det er ikke alle som er forunt å reise med denne reiseopperatøren. Det er forbeholdt noen få, og de er meget heldig. Det kan anføres at de i logoen har mottoet: Satisfaction guaranteed. Og alle som har deltat på en ferie med Khrushchev Travel kan bekrefte at det stemmer. De har verdens beste direktør, og det beste av alt; De har værgaranti. Og det mest utrolige er at i løpet av 12 år har den ikke kommet til anvendelse. Men nu må vi fortsette reisen fra flyplassen. Ved ankomst hotellet kunne vi raskt konstantere at det var gjort endringer. De hadde blitt klar over hvilket selskap som kom på besøk, og i den anledningen var det lagt rød løper gjennom hele hotellet i den retningen vi skulle. Og leiligheten var nyoppusset, en 3 etasjes leilighet med entre, stue, kjøkken, uteplass og bad i 1.etasje, 2 soverum, hvorav ett hadde balkong mot havet, og bad i 2.etasje, og et penthouse  med utsikt mot havet og balkong på andre siden i 3. etasje. I all beskjedenhet kan det bemerkes at vi hadde promenadeutgang rett ut på strandpromenaden.      
                                                                                                                                                           Foto privat

                             Hotellet vi bodde på sett fra gaten.Inngangspartiet
Men hvem var det som reiste? Foruten undertegnede og Direktøren, deltok Storblom, Pillin, Mellompillin, og en deltidsboer og førstereis med K.T. Utover dette var ryktet kommet til Molde, og han reiste på egenhånd og bodde på et hotell i nærheten. Efter at vi hadde kommet i orden, ønsket Direktøren oss velkommen til K.T.`s destinasjon, og utbragte den obligatoriske første skål for en vellykket uke. Og den obligatoriske skål var en Jägermeister, noe som også ble anbefalt av Direktøren som morgenmedisin på fastende hjerte. Første dagen ble brukt til så mangt, noen gamle etablissementer måtte kontrolleres, blant annet Ukulele, hvor de serverer en uovertruffen Mohikaner? Mohi....? eller hva det nu heter. Men godt var det. Farlig godt. Og det hendte at det var festlig på strandpromenaden på hjemveien, litt sånn utpå kvelden. Aldri sent, bare sånn passe, slik at vi kunne nyte sommertemperaturen dagen efter. Hva som skjedde på veien hjem skal jeg komme tilbake til senere. Men det aller viktigste som skjedde første dagen, i hvert fall for min egen del da jeg er notorisk dårlig til å huske navn, var at jeg husket å skrive navnet på hotellet på en lapp til å ha i lommen, slik at jeg kunne huske hvor jeg bodde. Og ikke minst, jeg hadde muligheten til å komme hjem. Sånn i alle tilfelle. Dersom det skulle bli nødvendig på egenhånd.
Blogg off.

A-post, B-post og ingen post.

Blogg on.
Denne uken ble det kjent at Bring, eller Posten som bedriften er mer kjent som, ikke klarte å levere A-posten i løpet av 24 timer iht. konsesjonsvilkårene. Men det er ingen sensasjon at det det ikke får noen konsekvenser for konsesjonen videre. Og det er jo ikke så merkelig. Staten eier posten, og staten bevilger konsesjoner. Så da så. Vi kan intet gjøre med det. Ikke slik å forstå at private nødvendigvis hadde gjort det bedre. Hva er begrunnelsen for at det ikke får konsekvenser? Noe kan man forklare med vulkanutbrudd og andre værfenomen, ruskevær rundt i landet, og noen andre småting rundt omkring. Men en ting er de meget dyktig til å levere, og det er reklame. Og den er på plass i postkassen hver dag, i forskjellig mengde. Når posten først kommer. Og da er det bare å sortere alt som ligger i postkassen, for å skille ut det som er reell post fra alt man ikke vil ha, og vips så er det ikke meget å bære inn når man har vært i søppelkassen med reklamen. Da gjenstår det bare noen regninger. Og de kan det saktens være noen av på denne tiden av året.
Jeg vet at i desember 2010 har 6 julekort ikke kommet frem, noen skulle til meg og noen er sendt av meg. Men reklamen, den har jeg mottatt. Nesten hver eneste dag. Bare ikke de dagene posten ikke har vært levert i det hele tatt. Og skattekortet mitt for 2011 som ble utsendt i desember? Det har p.t ikke kommet. Derimot har jeg mottatt det som ble utsendt i januar 2011, men det var etter at jeg ringte utsteder for å få tilsendt ett nytt. Og det kom efter en uke. Men hva med reklamen? Den har tydligvis høy prioritet, det virker som den skal gå med A-post, og resten som B-post. Og det merkeligste med det hele, er at vi som ikke ønsker å få fylt opp postkassen med reklame, skal være nødt til å reservere oss mot ting vi ikke ønsker. I stedet for at de som ønsker reklamen kan sette på en merkelapp som gjør budet oppmerksom på at de ønsker reklame. Men da ville vel posten få god tid til å levere A-posten i rett tid, men sett seg nødsaget til å heve portoen, i og med at de hadde tjent mindre penger på å distribuere reklamen. Og lørdag var det ikke postlevering i det hele tatt. Og fordelen med det? Jeg sparte et godt stykke arbeid ved å slippe å bære et halvt kilo reklame til søppelkassen. En herlig dag. Men noen forsinkede julekort hadde vært ok. Jeg har god tid til å vente. Julen 1975 sendte jeg julekort til min mor og far. De kom frem til nyttår 2009. Med Ø-post?
Blogg off.

Flysikkerhet og gamle damer.

Blogg on.

Nu har jeg vært på ferie og den var i solen. Reisen foregikk med fly. Nu er jo ikke det noe spesielt i og for seg, men det er sikkerhetskontrollen. Det er ikke måte på hva man skal igjennom. For ikke å snakke om alt man ikke kan ta med ombord i flyet. Og alt dette skyldes jo at noen synes det er festelig å gjøre ting som ikke er helt bra. Vi må strippes ned for å komme ombord, belte må av slik at buksene slenger nesten ned på knærne i sikkerhetskontrollen. Man må huske på å ha rene underbukser, man vet jo ikke hva som venter en, strømpene må være nyvasket og hele, for ellers blir man til spott og spe for alle. Og vann er absolutt forbudt å ha med. Men fyrstikker og lightere er helt ok, men det er helt sikkert noe som henger igjenn fra den tiden det var obligatorisk å røke fra det momentet man satt seg ned i setet ombord i flyet. Alt dette skyldes sikkerhet sier man, men med lighter og fyrstikker kan man jo starte en brann, men den kan slukkes med vann.                                                                                                                
                                                                                                           Foto privat

                                                                Flyet vårt


Men hva med de gamle damer og flysikkerhet? På flyet ned var det en del eldre i ett reisefølge med reiseledere. De viftet med papirer fra Nav og Rikstrygdeverket. Det er helt sikkert hyggelig å få dekket noen utgifter når man er gammel og skal til syden. Men, og det er et men, da skal man jo helst få bedre helse, og ikke gjøre hva man kan for å ødelegge den. Og det var hva en i det selskapet forsøkte. Hun hadde kjøpt en 1/2 liter med vodka, og begynte å drikke av flasken i flyet, og det smakte tydligvis. Hun kunne ikke helt fatte at flyvertinnen mente hun ikke kunne fortsette slik, da man ikke kan ha med seg sprit på restuaranter. Hun fikk beskjed om å legge den på bagasjehyllen, noe hun gjorde. For en stakket stund, ca ett minutt. Så var det opp å hente den igjenn, for så å sette den til munnen for å drikke. Uheldigvis for damen så flyvertinnen dette. Da hun forsøkte å ta flasken fra dammen, ble det delvis håndgemeng. Hun ville overhodet ikke gi slipp på flasken, men det måtte hun. Og rett ned i setet bar det. Og flasken, den så hun ikke mere til. Hadde det ikke vært bedre å få ta med seg en flaske vann ombord? I hvert fall sikkerhetsmessig. Men jeg skal mer enn gjerne påstå at det hadde vært ganske fornøyelig å se det ferdige resultatet. Efter en halv liter vodka. En eldre dame med høreapparat, briller og stokk ned flytrappen!
Blogg off.

En mullah, en ung kvinne og noen hattifnatter

Blogg on.
Vi har besøk her i landet. Av en gjest som vi ikke har invitert. Han inviterte seg selv, som en kvoteflyktning. Og seilte inn i landet under FN-flagg. Det flagget han burde ført er Jolly Roger, eller sjørøverflagg på norsk. Han skal vistnokk være from og har tittel av mullah. Og mullahen ser ut til å trives, for han har ingen intensjon om å forlate oss, bortsett fra når han tar noen ferieturer til hjemlandet for å treffe gamle kjente, samt å sjekke at alt er som det var før han reiste til oss. Han har bosatt seg i et land hvor vi har pressefrihet, talefrihet, fri religionsutøvelse, stemmerett for alle uansett kjønn og et rettsvesen som tilsynelatende fungerer. Absolutt alt han forakter. Og det er alt han forakter som gjør at han fortsatt er her. For bortsett fra noen hattifnatter i vår nasjonnalforsamling og i byråkratiet, er det stor enighet om at han bør forlate landet. Selv domstolene sier at han er en fare for rikets sikkerhet, og opprettholder vedtaket om at han skal utvises. Men han slipper å reise, det holder å melde seg for politiet. Og hva bidrar han med? Absolutt ingenting.
Vi har også besøk av en ung kvinne. Også hun ulovlig i landet, og har ifølge UNE ikke krav på hverken asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Hun snakker godt norsk og har tatt en utmerket utdannelse, alt ulovlig. Og her sitter hattifnattene i byråkratiet og behandler regelverket helt firkantet. Hun skal utvises og utransporteres snarest. Helt greit, i og for seg. Vi er vel alle enige i at de som er her ulovlig, bør sendes ut, jo før jo bedre. Men her har vi en asylsøker som er alle politikeres drøm, en som har lært seg norsk, har tatt utdannelse og ikke minst, intergrert seg. En som nasjonen kan dra nytte av. Skal man sende ut folk som er her ulovlig, er det sikkert noen tusen som står foran henne i køen. Tar de seg bryderiet med en tur langs den nedre delen av Akerselven en kveld, så kan de bare der samle en hel buss med asylsøkere som er her ulovlig, og de fleste av dem er småkriminelle. Disse som ikke har intergrert seg, og som lever av kriminell virksomhet bør sendes ut før den unge kvinnen. Og mens dette pågår, skylder politikere, byråkrater og embedsmenn på hverandre om hvordan denne situasjonen har oppstått, og ikke minst hvem har skylden. Og de vasker hendene sine. Ofte.
Og hva så med mullahen? Han koser seg nok over hattifnattene som forvalter lovgivningen her i landert, og smiler og humrer i skjegget hver dag på vei til og fra politiet, når han overholder meldeplikten. Nu er jeg trøtt av hele greia, så mitt kjære land: God natt og sov godt, men dere hattifnatter må ikke ta en Tornerosesøvn. For når dere engang våkner, da vil det være meget å styre, men lite igjenn å forvalte.
Blogg off.

Staten-en garantist?

Blogg on.
Staten skal være en garantist for at vi får det vi er berettiget til,når vi trenger det. Men er den egentlig det? Ihvertfall ikke for de som deltar i krigsopperasjoner for staten,og som kommer hjem sterkt skadet. Her endrer historien seg ikke i det helle tatt. Vi kan begynne med krigsseilerene. Churchill uttalte at i krigen 1940-1945 var den norske handelsflåten verdt 1.000.000 mann. Og den var kontrollert og drevet av regjeringen gjennom Nortraship, verdens største handelsrederi. Da de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de britiske, ble de ved en avtale mellom britene og Nortraship tvangstrukket for å utjevne forskjellen. Ved krigens slutt utgjorde det en anselig sum. Og den ble tilbakebetalt av britene. Til Nortraship. 30.april 1945 hadde Nortraship £239,132,929, og finansdepartementets samlede uttak var £119,785,981. Nortrashipfondet som var et resultat av hyretrekk, var offisiellt i september 1946 på 43 millioner Kr, men allerede etter 9 mnd. drift under krigen var 58 millioner Kr. borte. Og fikk sjøfolkene noen av disse pengene i fondet? Veldig lite. Det var ingen automatikk. De måtte søke penger fra Nortraships sjømannsfond. Og de som fikk, de mottok det ex-gratia. Staten følte ingen forpliktelse til å utbetale, men de gjorde det likevel - av velvilje. Og de kalte det Æreslønn. Og det ble bare utbetalt til de som var i live. Ingen efterlatte fikk penger.
Og hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Ganske meget. Vi har de siste dagene lest om veteraner fra Afghanistan og andre urolige områder som sliter med å få den oppfølgingen og erstatning som de rettmessig tilkommer. De har tjent landet med stor rissiko, og noen har kommet hjem sterkt skadet. Den umiddelbare medisinske oppfølging har de fått, men hva med erstatning for de skadene de er blitt påført i tjenesten? Sansynligvis vil den utebli, ihverfall det meste. Når tjenesten er ferdig, er også staten ferdig med soldatene. Det er ikke en stat verdig at sterkt skadde veteraner skal være nødt til å hyre advokater for å gå til sak mot staten for å få det de har krav på. Og staten sier det skal vi se på, når pressen skriver om det. Og ærlig talt, jeg tror at de bare kommer til å se på det. Jeg tror ikke de kommer til å gjøre noe særlig mere med de sakene. Bare se på sjømanssfondet. Det er lite som er utbetalt, og nu er det vel knapt noen som er i live, slik at de kan søke. Og hvem tilkommer da pengene? Den norske stat. Et stort statlig ran fra redelige folk som satte livet på spill i en vanskelig tid for landet. Og dagens veteraner? De vil sansynligvis utkjempe det lengste og vanskeligste slag mot de som sendte dem til krigssonen. Så er staten en garantist? Ikke for de det gjelder. Bare for egen vinning og prestisje. Intet er forandret, bare tid og sted.
Blogg off.