Blogg on.
Våren har kommet og sommertemperaturen har meldt sin annkomst. Løvet springer ut på bjerken og gresset begynner å bli grønt. Og med det kommer trekkfuglene. Både gjøk og sisik, trost og stær, som synger alle dager. Men det kommer også noen andre trekkfugler som ikke gjør seg like bra i den norske faunaen. Det går i perioder, og vi har intet imot besøk, men vi skal være glade for at de ikke kommer hver eneste dag.
De første som kom var absolutt ikke innvitert. De kom fra syd, om natten. Uten pass. Og det i denne måneden for 71 år siden. Det var de tyske ørner som hadde sett seg ut et bytte. Og mot de grå spurvene fikk de det forholdsvis lett. De ble værende i 5 år. Men noe godt kom det ut av det, for de var glade i å bygge. Og bygge, det gjorde de, både veier, flyplasser og havneannlegg. Og noen ble rike, veldig rike. Det var brakkebaronene. Men det beste med alt sammen? Veiene ble måkt om vinteren. Av tyskerne. Men hjem måtte de, efter en heftig vårrengjøring i mai 1945.
Også idag kommer det nye trekkfugler på besøk. Og de kommer nedenfra Svartehavet. Noen blir kledd opp i nærmest filler og kjørt rundt for utplassering der hvor folk passerer hver dag. Andre er noen merkelige sangfugler, og går rundt å spiller fra vår og til høst, mange til ergrelse, ingen til trøst. Trøsten må i så henseende være for dem selv. Skulle det være noen som setter pris på de lyder som kommer ut av musikantenes trekkspill, må de være fullstendig tonedøve eller gå rundt med hørselvern. Den siste muligheten må være at de har en pervers form for musikksmak. Men det kan jo være at noen elsker den type musikk.
Så har vi de som kommer fra Adenbukta og Det Indiske hav. De må ha det helt perfekt. Mange mottar tilskudd for ikke å gjøre noen ting. Og de pengene bruker de på å importere mat fra hjemlandet, for den norske kosten er nok ikke fullgod føde med alle de vitaminene de trenger. Kosttilskuddet er noen grener som de sitter å tygger, og det kan jo være greit å ha noe å fylle dagen sin med. Og hardt arbeid må det være, for slitne blir de og de orker ikke stort annet.
Hvor kommer så de siste trekkfuglene fra? De kommer fra et sted ved Guinea-bukten, og kan vel helst gå under betegnelsen løse fugler. Og det er de. De er også meget frittgående. Jeg vil hevde min rett til å ferdes fritt i byens beste strøk uten å behøve og ha motvillig nærkontakt med disse pågående fuglene. Kleggen er jo til tider sjarmerende sammenlignet med dem. Skal de ikke snart reise hjem? Er det ingen som kan få satt disse løse fuglene i bur? Er det ingen som rydder lenger? Nu er det på tide. Det er 66 år siden den forrige store vårrengjøringen fant sted.
Blogg off.
lørdag 23. april 2011
søndag 3. april 2011
Sprogrør, hørerør og en dam.
Blogg on.
Endelig har vinteren sluppet taket, og det er vår i luften. Solen varmer og vinterens sne begynner å smelte. En helt fantastisk og vidunderlig tid. Helt til den sneen som omdannes til vann ikke renner dit den skal, nemlig ned i en kum. Utenfor min garasje skjedde det. Og det ble efterhvert en anselig dam, på hele 36 kvadratmeter. Årsaken var helt åpnebar da sluket som skulle ta unna smeltevannet var potte tett. Av et 5 cm tykt islag. Det begynte pent med noe vann, litt her og litt der, men plutselig kunne man si som Einar Rose: Og vannet steg. Dette måtte det gjøres noe med, og jeg ringte sporenstreks til kommunen. Men det var ikke helt enkelt. For personen som svarte i telefonen forstod ikke særlig meget norsk, og måten vedkommende snakket på med islett av flere målføre, gjorde det ikke spesielt enkelt å forstå hva som ble sagt i andre enden. Det ble sprogrør og hørerør om hverandre. Min adresse ble overhodet ikke funnet, uansett hva det ble søkt på. Det ble foreslått at jeg muligens burde forsøke en annen kommune. Selv ikke da jeg bokstaverte min adresse gikk det bedre. Det ble ennu mere rør.Og årsaken til at intet ble funnet? Det ble søkt på alle andre veier enn den som hadde interesse for meg. Som jeg faktisk bor i. Efter meget om og men ble adressen notert på en lapp for å sendes videre. Jeg takket høflig for meg å håpet det beste. Men håpet brast. For det eneste som skjedde resten av dagen, var at dammen ble ennu større.
Dagen efter var det samme runden en gang til. Og jeg traff den samme personen i telefonen. Oh hildrane du. Men det skjedde jo noget før jeg kom dit. Når det er tette kummer p.g.a is, er det jo naturlig at man på kommunens servicetelefon ber om Vann og Avløp når man skal få fjernet is over igjennfrosne kummer. Men der tok jeg feil. Grundig feil. Når jeg kom til Vann og Avløp, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var kommet på rett sted. Jeg skulle til Samferdselsetaten. Av alle steder. Og et helt naturlig valg. Jeg har alltid trodd at vann og kummer tilhørte de som steller med denslags, og samferdsel er noe som beveger seg fortrinnsvis over bakken. Det ordnet seg til sist, for ordnet opp, det gjorde de. På den tredje dag, og vannet renner i dag ned i en åpen kum. Men hvor man skal henvende seg minner meg om en gammel historie: I Stortingsgaten er det ingen stortingsrepresentanter, for de er på Grand. Og Stortinget er i Karl Johans gate, men Karl Johan er ikke der, for han er på en eksersisplass foran Slottet, som ikke er i noen av Slottsgatene, men i Henrik Ibsens gate, Men Ibsen er ikke der, for han er død. Og ligger på æreslunden på Vår Frelsers gravelund. Siden 1906.
Blogg off.
Endelig har vinteren sluppet taket, og det er vår i luften. Solen varmer og vinterens sne begynner å smelte. En helt fantastisk og vidunderlig tid. Helt til den sneen som omdannes til vann ikke renner dit den skal, nemlig ned i en kum. Utenfor min garasje skjedde det. Og det ble efterhvert en anselig dam, på hele 36 kvadratmeter. Årsaken var helt åpnebar da sluket som skulle ta unna smeltevannet var potte tett. Av et 5 cm tykt islag. Det begynte pent med noe vann, litt her og litt der, men plutselig kunne man si som Einar Rose: Og vannet steg. Dette måtte det gjøres noe med, og jeg ringte sporenstreks til kommunen. Men det var ikke helt enkelt. For personen som svarte i telefonen forstod ikke særlig meget norsk, og måten vedkommende snakket på med islett av flere målføre, gjorde det ikke spesielt enkelt å forstå hva som ble sagt i andre enden. Det ble sprogrør og hørerør om hverandre. Min adresse ble overhodet ikke funnet, uansett hva det ble søkt på. Det ble foreslått at jeg muligens burde forsøke en annen kommune. Selv ikke da jeg bokstaverte min adresse gikk det bedre. Det ble ennu mere rør.Og årsaken til at intet ble funnet? Det ble søkt på alle andre veier enn den som hadde interesse for meg. Som jeg faktisk bor i. Efter meget om og men ble adressen notert på en lapp for å sendes videre. Jeg takket høflig for meg å håpet det beste. Men håpet brast. For det eneste som skjedde resten av dagen, var at dammen ble ennu større.
Dagen efter var det samme runden en gang til. Og jeg traff den samme personen i telefonen. Oh hildrane du. Men det skjedde jo noget før jeg kom dit. Når det er tette kummer p.g.a is, er det jo naturlig at man på kommunens servicetelefon ber om Vann og Avløp når man skal få fjernet is over igjennfrosne kummer. Men der tok jeg feil. Grundig feil. Når jeg kom til Vann og Avløp, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var kommet på rett sted. Jeg skulle til Samferdselsetaten. Av alle steder. Og et helt naturlig valg. Jeg har alltid trodd at vann og kummer tilhørte de som steller med denslags, og samferdsel er noe som beveger seg fortrinnsvis over bakken. Det ordnet seg til sist, for ordnet opp, det gjorde de. På den tredje dag, og vannet renner i dag ned i en åpen kum. Men hvor man skal henvende seg minner meg om en gammel historie: I Stortingsgaten er det ingen stortingsrepresentanter, for de er på Grand. Og Stortinget er i Karl Johans gate, men Karl Johan er ikke der, for han er på en eksersisplass foran Slottet, som ikke er i noen av Slottsgatene, men i Henrik Ibsens gate, Men Ibsen er ikke der, for han er død. Og ligger på æreslunden på Vår Frelsers gravelund. Siden 1906.
Blogg off.
søndag 20. mars 2011
Sommer - og vinterpriser, på strøm
Blogg on.
Jeg har nettopp mottatt strømregning for 2 måneder, og det var ingen hyggelig lesing. Det var nærmest en skrekkhistorie icenesatt av brødrene Grimm, og de var eksepsjonelt gode på den slags. Forskjellen er at når de fortalte eventyr er dette reelt. Jeg kunne ikke klype meg i armen å våkne opp fra en vond drøm, et mareritt i særklasse. Desverre. Dette var ingen fiksjon som forsvant når jeg våknet, men en håndfast regning som kom meg i hende fra kraftselskapet. De 2 siste regningene har tilsammen vært 2/3 av totalen for de forgagne år, og jeg fyrer atpåtil med gratis ved. Og selskapet har det offentlige som hovedaksjonær, som de fleste kraftverk har. Og regningen, den var ikke beskjeden. Totalprisen var på hele Kr.1,15 pr. KWH alt inkludert. Og det er dyrt i Norge. En stormakt, ikke i utstrekning eller militært, men i produksjon av energi. Vi kunne vært nesten selvforsynt dersom viljen hadde vært tilstedet. Men den er ikke det, og derfor har vi kommet i det uføret vi er. For det er skremmende at man i Norge 2011 skal tenke tanken om å rasjonere strømmen. Men det gjør politikerne, og det er de som har skylden for at vi har det slik. For situasjonen er faktisk politisk styrt og villet. Det er en politisk styrt kraftkrise. Og NVE og kraftselskapene varsler at sommerprisen i år vil være like høy som i vinter. Jeg tror faktisk på det når det offentlige varsler høye priser, for de skal jo selge kraft ut av landet også i sommer. Og da må vi forbrukere som er eiere av vannet betale gildet.
Det hele begynte for ca. 20 år siden, da energiloven ble vedtatt, trådte i kraft og det ble frislipp på kraft. Den gangen hadde vi faktisk overskudd, tenk hvilken herlig tanke å ha i dag, og vi hadde mulighet til å selge ut av overskuddet og tjene penger uten at prisene føk i været. De solgte unna vannet om våren og sommeren når det var naturlig å fylle magasinene. Kraftselskapene og eierene tjente store penger. Og de driver på samme måten den dag i dag. Problemet er at de siste årene har ikke magasinene fylt seg opp, og selv med fyllingsgrad under 80 % snurrer turbinene så vannet spruter. Hele året. Og penger tjener de. Og politikerne jubler. For de har aksjemajoriteten, og elsker lyden av andres penger. For de har alle som en satt profitten av vannet høyere enn å sikre landets energiforsynig. For det er vel ikke helt bra å være avhengig av andres velvilje for å få lys i lampene? Og hverken produsenter eller politikere tar ansvar for det, de bare skrur opp prisen og ber oss spare på strømmen. Politikerne kunne rett og slett forby eksport av kraft dersom fyllingsgraden i magasinene ikke var minst 80 % av kapasiteten. For de kan ikke unndra seg ansvaret for den nasjonale kraftforsyning.
Og så var det miljøvernerene. De må ta sin del av skylden, for de vil jo ikke bygge noen ting. Ikke vil de ha kjernekraft, ikke kull - eller gasskraftverk. Og legge noen nye elver i rør, det er fy fy. Men strøm, det skal de ha, og da bare den rene som kommer fra vannkraft. For de har jo en smart strømlinje som bare slipper igjennom vannkraften, og stenger ute strøm som er produsert av gass og kull fra kontinentet, og atomkraft fra Sverige. Miljøvernerene burde få strømtilførselen kuttet og fått utlevert noen parafilamper og en primus. Det hadde vært greit å la dem klare seg med det gjennom en kald vinter. Lav strømregning hadde de fått, men sansynligvis hadde de ønsket en endring i kraftproduksjonen velkommen.
Blogg off.
Jeg har nettopp mottatt strømregning for 2 måneder, og det var ingen hyggelig lesing. Det var nærmest en skrekkhistorie icenesatt av brødrene Grimm, og de var eksepsjonelt gode på den slags. Forskjellen er at når de fortalte eventyr er dette reelt. Jeg kunne ikke klype meg i armen å våkne opp fra en vond drøm, et mareritt i særklasse. Desverre. Dette var ingen fiksjon som forsvant når jeg våknet, men en håndfast regning som kom meg i hende fra kraftselskapet. De 2 siste regningene har tilsammen vært 2/3 av totalen for de forgagne år, og jeg fyrer atpåtil med gratis ved. Og selskapet har det offentlige som hovedaksjonær, som de fleste kraftverk har. Og regningen, den var ikke beskjeden. Totalprisen var på hele Kr.1,15 pr. KWH alt inkludert. Og det er dyrt i Norge. En stormakt, ikke i utstrekning eller militært, men i produksjon av energi. Vi kunne vært nesten selvforsynt dersom viljen hadde vært tilstedet. Men den er ikke det, og derfor har vi kommet i det uføret vi er. For det er skremmende at man i Norge 2011 skal tenke tanken om å rasjonere strømmen. Men det gjør politikerne, og det er de som har skylden for at vi har det slik. For situasjonen er faktisk politisk styrt og villet. Det er en politisk styrt kraftkrise. Og NVE og kraftselskapene varsler at sommerprisen i år vil være like høy som i vinter. Jeg tror faktisk på det når det offentlige varsler høye priser, for de skal jo selge kraft ut av landet også i sommer. Og da må vi forbrukere som er eiere av vannet betale gildet.
Det hele begynte for ca. 20 år siden, da energiloven ble vedtatt, trådte i kraft og det ble frislipp på kraft. Den gangen hadde vi faktisk overskudd, tenk hvilken herlig tanke å ha i dag, og vi hadde mulighet til å selge ut av overskuddet og tjene penger uten at prisene føk i været. De solgte unna vannet om våren og sommeren når det var naturlig å fylle magasinene. Kraftselskapene og eierene tjente store penger. Og de driver på samme måten den dag i dag. Problemet er at de siste årene har ikke magasinene fylt seg opp, og selv med fyllingsgrad under 80 % snurrer turbinene så vannet spruter. Hele året. Og penger tjener de. Og politikerne jubler. For de har aksjemajoriteten, og elsker lyden av andres penger. For de har alle som en satt profitten av vannet høyere enn å sikre landets energiforsynig. For det er vel ikke helt bra å være avhengig av andres velvilje for å få lys i lampene? Og hverken produsenter eller politikere tar ansvar for det, de bare skrur opp prisen og ber oss spare på strømmen. Politikerne kunne rett og slett forby eksport av kraft dersom fyllingsgraden i magasinene ikke var minst 80 % av kapasiteten. For de kan ikke unndra seg ansvaret for den nasjonale kraftforsyning.
Og så var det miljøvernerene. De må ta sin del av skylden, for de vil jo ikke bygge noen ting. Ikke vil de ha kjernekraft, ikke kull - eller gasskraftverk. Og legge noen nye elver i rør, det er fy fy. Men strøm, det skal de ha, og da bare den rene som kommer fra vannkraft. For de har jo en smart strømlinje som bare slipper igjennom vannkraften, og stenger ute strøm som er produsert av gass og kull fra kontinentet, og atomkraft fra Sverige. Miljøvernerene burde få strømtilførselen kuttet og fått utlevert noen parafilamper og en primus. Det hadde vært greit å la dem klare seg med det gjennom en kald vinter. Lav strømregning hadde de fått, men sansynligvis hadde de ønsket en endring i kraftproduksjonen velkommen.
Blogg off.
torsdag 24. februar 2011
Strandpromenaden og hotla del 4
Blogg on.
Strandpromenaden. Bare navnet lyder eksotisk. Og eksotisk er det. Kan man tenke seg noe bedre enn å spasere på denne gangveien, og høre havet bruse og bølgene slå mot land? Det er balsam for sjelen. Men den kan også brukes til andre ting, f.eks. simulator for hvordan man kan lande et fly, og ikke minst hvordan et perfekt skøyteløp skal utføres, og vi var så heldige at vi fikk opplevd og demonstrert begge deler. Og jeg kan forsikre dere om at ingen av delene er for sarte sjeler. Vi hadde gleden av å følge flyet fra innflyvingen begynte, via landing samt taxing til parkeringsplasen. Det var gult lys med følg meg. Flygeren må ha vært utrolig dyktig, da det forekom oss at det var meget turbulens helt ned til rullebanen. For ikke å snakke om skøyteløp. Her ble det fremvist en upåklagelig stil, og til vår store overraskelse ble også svingteknikk fremvist. Vi var helt henrykt over hva vi fikk se, men stilen og tiden passet ikke helt overens. Det var 20 i stil men tiden var 10 efter Liaklev. Minst.
Det er en hendelse til som bør nevnes, og den fant også sted på strandpromenaden. Grahffse-Dahl ble adlet. Av Direktøren. Han ble slått til Knight of Timberland, og kan titulere seg som Sir. Skal man derimot legge alle slagene til grunn, for det var endel av dem, burde Grahffse-Dahl minst være Marquess of Timberland.
Foto privat
Strandpromenaden, eller simulatorbanen
Nu skal vi til Viking. Om det er så mange vikinger der bortsett fra oss, skal være usagt. Og der er det full fart fra midnatt og utover. Når Direktøren ankommer tar det ikke lang tid før en obligatorisk sang blir spilt, og det er Sommarnatt. Vi må ha gjort et uutslettelig inntrykk på de som har sitt virke der, siden vi blir gjennkjent hvert eneste år. Kan det ha noget med at vi har en dannet fremferd, og alle oppfører seg som gentlemen? Det er bare en ting å utsette på området rundt Viking, og det er alle hotlane. Som Honorær Consul for Nerland d & d, har jeg nu tatt meg den frihet å bruke et ord fra det området. Og disse hotladamene kunne vi meget gjerne vært foruten. Jeg ville satt meget stor pris på om disse båtene hadde strandet på noen helt andre steder en der de faktisk treffer land. Og disse hotlane er like agressive som de som var hjemme før forbudet trådte i kraft. De er også utspekulerte, da de alltid er en i overvekt, så det gjelder å passe både kronjuvelene og andre verdisaker, da de ikke går av veien for å forsøke å loppe deg på gaten. Heldigvis har politiet ryddet godt, slik at de bare er på et svært begrenset område. Mot disse såkalte Ladies er det ingen grunn til å være for høflig. Det hendte en gang i fjor når de var meget nærgående, at en av oss snudde seg og sa; BØ!! Da skvatt de og gikk sin vei. Og takk for det. Forøvrig er det intet mer å bemerke.
Blogg off.
Strandpromenaden. Bare navnet lyder eksotisk. Og eksotisk er det. Kan man tenke seg noe bedre enn å spasere på denne gangveien, og høre havet bruse og bølgene slå mot land? Det er balsam for sjelen. Men den kan også brukes til andre ting, f.eks. simulator for hvordan man kan lande et fly, og ikke minst hvordan et perfekt skøyteløp skal utføres, og vi var så heldige at vi fikk opplevd og demonstrert begge deler. Og jeg kan forsikre dere om at ingen av delene er for sarte sjeler. Vi hadde gleden av å følge flyet fra innflyvingen begynte, via landing samt taxing til parkeringsplasen. Det var gult lys med følg meg. Flygeren må ha vært utrolig dyktig, da det forekom oss at det var meget turbulens helt ned til rullebanen. For ikke å snakke om skøyteløp. Her ble det fremvist en upåklagelig stil, og til vår store overraskelse ble også svingteknikk fremvist. Vi var helt henrykt over hva vi fikk se, men stilen og tiden passet ikke helt overens. Det var 20 i stil men tiden var 10 efter Liaklev. Minst.
Det er en hendelse til som bør nevnes, og den fant også sted på strandpromenaden. Grahffse-Dahl ble adlet. Av Direktøren. Han ble slått til Knight of Timberland, og kan titulere seg som Sir. Skal man derimot legge alle slagene til grunn, for det var endel av dem, burde Grahffse-Dahl minst være Marquess of Timberland.
Foto privat
Nu skal vi til Viking. Om det er så mange vikinger der bortsett fra oss, skal være usagt. Og der er det full fart fra midnatt og utover. Når Direktøren ankommer tar det ikke lang tid før en obligatorisk sang blir spilt, og det er Sommarnatt. Vi må ha gjort et uutslettelig inntrykk på de som har sitt virke der, siden vi blir gjennkjent hvert eneste år. Kan det ha noget med at vi har en dannet fremferd, og alle oppfører seg som gentlemen? Det er bare en ting å utsette på området rundt Viking, og det er alle hotlane. Som Honorær Consul for Nerland d & d, har jeg nu tatt meg den frihet å bruke et ord fra det området. Og disse hotladamene kunne vi meget gjerne vært foruten. Jeg ville satt meget stor pris på om disse båtene hadde strandet på noen helt andre steder en der de faktisk treffer land. Og disse hotlane er like agressive som de som var hjemme før forbudet trådte i kraft. De er også utspekulerte, da de alltid er en i overvekt, så det gjelder å passe både kronjuvelene og andre verdisaker, da de ikke går av veien for å forsøke å loppe deg på gaten. Heldigvis har politiet ryddet godt, slik at de bare er på et svært begrenset område. Mot disse såkalte Ladies er det ingen grunn til å være for høflig. Det hendte en gang i fjor når de var meget nærgående, at en av oss snudde seg og sa; BØ!! Da skvatt de og gikk sin vei. Og takk for det. Forøvrig er det intet mer å bemerke.
Blogg off.
torsdag 17. februar 2011
Løvemat og minigolf del 3
Blogg on.
Det er ingen tur med Khrushchev Travel uten en lang lunch i løpet av uken. Og når jeg nu skriver lang lunch, mener jeg det. Den kan fort begynne kl.1600 og ikke ende før en gang mellom kl.2300 og midnatt. Tidspunktet for når vi forlater etablissementet henger nøye sammen med når vi får gjort opp regningen, og det kan fort drøye. Uansett, vi går ikke før de stenger. I år som i de forgangne år fant lunchen sted på onsdagen. Det var tilfeldig at vi spiste lunch på den dagen første året, og siden har det blitt en tradisjon. Og løvene de møtte opp. Sammen med 3 andre gjester, men det var bare hyggelig. Og ennu hyggeligere ble det efter som lunchen skred frem. Meget skulle settes til livs både av vått og tørt, eller skal man kalle det mat og drikke. Vi hverken forspiste eller fordrakk oss dersom noen skulle bli forledet til å komme på de tanker. Og som vanlig i godt og festlig selskap går tiden fort. Altfor fort. Som sedvane er på disse lunchene er plutselig tiden inne til å få regningen, og det er egentlig ganske fornøyelig å bivåne når den skal gjøres opp. For hvem har spist og lesket seg med hva? Men efter nogen erindring, i den grad den forefinnes, og meget finregning, kommer man frem til en løsning, og alle er fornøyde. Også restauranten. Og i god opparbeidet tradisjon ble vi feid ut, men alle er like blide. Noen vandrer hjem, og noen legger ut på en ny ekspedisjon.
Foto privat
Gaten mellom hotellet og minigolfen
Så kom fredagen, og da var det tid for ennu en tradisjon, minigolf. Slaget ble utført i et praktfullt annlegg på den andre siden av gaten hvor vi bodde. I år var det mange deltagere, hele 12 stykker. Efter at vi hadde hentet oss styrkedråper, det er jo noe man bare må ha, begynte vi. Hullene var av ymse vanskelighetsgrad og når sant skal sies var det også en del ymse stilarter å se, noen sågar meget festlige. Det skal dog bemerkes at det var enkelte som presterte hole in one. Navn skal ikke nevnes, da jeg ikke husker hvem som sto for den prestasjonen. Jeg husker heller ikke hvem som vant turneringen,for det var ikke viktig, men det var ikke Grahffse-Dahl, da han hadde fått for lite styrkedrikk. Derefter var det en bedre middag, før våre veier skiltes, og denne gangen i god tid før vi ble feid ut. Noen gikk hjem og noen dro på Viking, men det er en annen historie.
Blogg off.
Det er ingen tur med Khrushchev Travel uten en lang lunch i løpet av uken. Og når jeg nu skriver lang lunch, mener jeg det. Den kan fort begynne kl.1600 og ikke ende før en gang mellom kl.2300 og midnatt. Tidspunktet for når vi forlater etablissementet henger nøye sammen med når vi får gjort opp regningen, og det kan fort drøye. Uansett, vi går ikke før de stenger. I år som i de forgangne år fant lunchen sted på onsdagen. Det var tilfeldig at vi spiste lunch på den dagen første året, og siden har det blitt en tradisjon. Og løvene de møtte opp. Sammen med 3 andre gjester, men det var bare hyggelig. Og ennu hyggeligere ble det efter som lunchen skred frem. Meget skulle settes til livs både av vått og tørt, eller skal man kalle det mat og drikke. Vi hverken forspiste eller fordrakk oss dersom noen skulle bli forledet til å komme på de tanker. Og som vanlig i godt og festlig selskap går tiden fort. Altfor fort. Som sedvane er på disse lunchene er plutselig tiden inne til å få regningen, og det er egentlig ganske fornøyelig å bivåne når den skal gjøres opp. For hvem har spist og lesket seg med hva? Men efter nogen erindring, i den grad den forefinnes, og meget finregning, kommer man frem til en løsning, og alle er fornøyde. Også restauranten. Og i god opparbeidet tradisjon ble vi feid ut, men alle er like blide. Noen vandrer hjem, og noen legger ut på en ny ekspedisjon.
Foto privat
Så kom fredagen, og da var det tid for ennu en tradisjon, minigolf. Slaget ble utført i et praktfullt annlegg på den andre siden av gaten hvor vi bodde. I år var det mange deltagere, hele 12 stykker. Efter at vi hadde hentet oss styrkedråper, det er jo noe man bare må ha, begynte vi. Hullene var av ymse vanskelighetsgrad og når sant skal sies var det også en del ymse stilarter å se, noen sågar meget festlige. Det skal dog bemerkes at det var enkelte som presterte hole in one. Navn skal ikke nevnes, da jeg ikke husker hvem som sto for den prestasjonen. Jeg husker heller ikke hvem som vant turneringen,for det var ikke viktig, men det var ikke Grahffse-Dahl, da han hadde fått for lite styrkedrikk. Derefter var det en bedre middag, før våre veier skiltes, og denne gangen i god tid før vi ble feid ut. Noen gikk hjem og noen dro på Viking, men det er en annen historie.
Blogg off.
torsdag 10. februar 2011
Khrushchev Travel del 2.
Blogg on.
Nu er det vel noen som tror at det har rablet fulstendig for meg, men det har ikke det. Khrushchev Travel del 1 er skrevet, men under etiketten flysikkerhet og gamle damer. Og det er helt korrekt, den er ikke merket del 1. Det er ikke alle som er forunt å reise med denne reiseopperatøren. Det er forbeholdt noen få, og de er meget heldig. Det kan anføres at de i logoen har mottoet: Satisfaction guaranteed. Og alle som har deltat på en ferie med Khrushchev Travel kan bekrefte at det stemmer. De har verdens beste direktør, og det beste av alt; De har værgaranti. Og det mest utrolige er at i løpet av 12 år har den ikke kommet til anvendelse. Men nu må vi fortsette reisen fra flyplassen. Ved ankomst hotellet kunne vi raskt konstantere at det var gjort endringer. De hadde blitt klar over hvilket selskap som kom på besøk, og i den anledningen var det lagt rød løper gjennom hele hotellet i den retningen vi skulle. Og leiligheten var nyoppusset, en 3 etasjes leilighet med entre, stue, kjøkken, uteplass og bad i 1.etasje, 2 soverum, hvorav ett hadde balkong mot havet, og bad i 2.etasje, og et penthouse med utsikt mot havet og balkong på andre siden i 3. etasje. I all beskjedenhet kan det bemerkes at vi hadde promenadeutgang rett ut på strandpromenaden.
Foto privat
Hotellet vi bodde på sett fra gaten.Inngangspartiet
Men hvem var det som reiste? Foruten undertegnede og Direktøren, deltok Storblom, Pillin, Mellompillin, og en deltidsboer og førstereis med K.T. Utover dette var ryktet kommet til Molde, og han reiste på egenhånd og bodde på et hotell i nærheten. Efter at vi hadde kommet i orden, ønsket Direktøren oss velkommen til K.T.`s destinasjon, og utbragte den obligatoriske første skål for en vellykket uke. Og den obligatoriske skål var en Jägermeister, noe som også ble anbefalt av Direktøren som morgenmedisin på fastende hjerte. Første dagen ble brukt til så mangt, noen gamle etablissementer måtte kontrolleres, blant annet Ukulele, hvor de serverer en uovertruffen Mohikaner? Mohi....? eller hva det nu heter. Men godt var det. Farlig godt. Og det hendte at det var festlig på strandpromenaden på hjemveien, litt sånn utpå kvelden. Aldri sent, bare sånn passe, slik at vi kunne nyte sommertemperaturen dagen efter. Hva som skjedde på veien hjem skal jeg komme tilbake til senere. Men det aller viktigste som skjedde første dagen, i hvert fall for min egen del da jeg er notorisk dårlig til å huske navn, var at jeg husket å skrive navnet på hotellet på en lapp til å ha i lommen, slik at jeg kunne huske hvor jeg bodde. Og ikke minst, jeg hadde muligheten til å komme hjem. Sånn i alle tilfelle. Dersom det skulle bli nødvendig på egenhånd.
Blogg off.
Nu er det vel noen som tror at det har rablet fulstendig for meg, men det har ikke det. Khrushchev Travel del 1 er skrevet, men under etiketten flysikkerhet og gamle damer. Og det er helt korrekt, den er ikke merket del 1. Det er ikke alle som er forunt å reise med denne reiseopperatøren. Det er forbeholdt noen få, og de er meget heldig. Det kan anføres at de i logoen har mottoet: Satisfaction guaranteed. Og alle som har deltat på en ferie med Khrushchev Travel kan bekrefte at det stemmer. De har verdens beste direktør, og det beste av alt; De har værgaranti. Og det mest utrolige er at i løpet av 12 år har den ikke kommet til anvendelse. Men nu må vi fortsette reisen fra flyplassen. Ved ankomst hotellet kunne vi raskt konstantere at det var gjort endringer. De hadde blitt klar over hvilket selskap som kom på besøk, og i den anledningen var det lagt rød løper gjennom hele hotellet i den retningen vi skulle. Og leiligheten var nyoppusset, en 3 etasjes leilighet med entre, stue, kjøkken, uteplass og bad i 1.etasje, 2 soverum, hvorav ett hadde balkong mot havet, og bad i 2.etasje, og et penthouse med utsikt mot havet og balkong på andre siden i 3. etasje. I all beskjedenhet kan det bemerkes at vi hadde promenadeutgang rett ut på strandpromenaden.
Foto privat
Men hvem var det som reiste? Foruten undertegnede og Direktøren, deltok Storblom, Pillin, Mellompillin, og en deltidsboer og førstereis med K.T. Utover dette var ryktet kommet til Molde, og han reiste på egenhånd og bodde på et hotell i nærheten. Efter at vi hadde kommet i orden, ønsket Direktøren oss velkommen til K.T.`s destinasjon, og utbragte den obligatoriske første skål for en vellykket uke. Og den obligatoriske skål var en Jägermeister, noe som også ble anbefalt av Direktøren som morgenmedisin på fastende hjerte. Første dagen ble brukt til så mangt, noen gamle etablissementer måtte kontrolleres, blant annet Ukulele, hvor de serverer en uovertruffen Mohikaner? Mohi....? eller hva det nu heter. Men godt var det. Farlig godt. Og det hendte at det var festlig på strandpromenaden på hjemveien, litt sånn utpå kvelden. Aldri sent, bare sånn passe, slik at vi kunne nyte sommertemperaturen dagen efter. Hva som skjedde på veien hjem skal jeg komme tilbake til senere. Men det aller viktigste som skjedde første dagen, i hvert fall for min egen del da jeg er notorisk dårlig til å huske navn, var at jeg husket å skrive navnet på hotellet på en lapp til å ha i lommen, slik at jeg kunne huske hvor jeg bodde. Og ikke minst, jeg hadde muligheten til å komme hjem. Sånn i alle tilfelle. Dersom det skulle bli nødvendig på egenhånd.
Blogg off.
søndag 6. februar 2011
A-post, B-post og ingen post.
Blogg on.
Denne uken ble det kjent at Bring, eller Posten som bedriften er mer kjent som, ikke klarte å levere A-posten i løpet av 24 timer iht. konsesjonsvilkårene. Men det er ingen sensasjon at det det ikke får noen konsekvenser for konsesjonen videre. Og det er jo ikke så merkelig. Staten eier posten, og staten bevilger konsesjoner. Så da så. Vi kan intet gjøre med det. Ikke slik å forstå at private nødvendigvis hadde gjort det bedre. Hva er begrunnelsen for at det ikke får konsekvenser? Noe kan man forklare med vulkanutbrudd og andre værfenomen, ruskevær rundt i landet, og noen andre småting rundt omkring. Men en ting er de meget dyktig til å levere, og det er reklame. Og den er på plass i postkassen hver dag, i forskjellig mengde. Når posten først kommer. Og da er det bare å sortere alt som ligger i postkassen, for å skille ut det som er reell post fra alt man ikke vil ha, og vips så er det ikke meget å bære inn når man har vært i søppelkassen med reklamen. Da gjenstår det bare noen regninger. Og de kan det saktens være noen av på denne tiden av året.
Jeg vet at i desember 2010 har 6 julekort ikke kommet frem, noen skulle til meg og noen er sendt av meg. Men reklamen, den har jeg mottatt. Nesten hver eneste dag. Bare ikke de dagene posten ikke har vært levert i det hele tatt. Og skattekortet mitt for 2011 som ble utsendt i desember? Det har p.t ikke kommet. Derimot har jeg mottatt det som ble utsendt i januar 2011, men det var etter at jeg ringte utsteder for å få tilsendt ett nytt. Og det kom efter en uke. Men hva med reklamen? Den har tydligvis høy prioritet, det virker som den skal gå med A-post, og resten som B-post. Og det merkeligste med det hele, er at vi som ikke ønsker å få fylt opp postkassen med reklame, skal være nødt til å reservere oss mot ting vi ikke ønsker. I stedet for at de som ønsker reklamen kan sette på en merkelapp som gjør budet oppmerksom på at de ønsker reklame. Men da ville vel posten få god tid til å levere A-posten i rett tid, men sett seg nødsaget til å heve portoen, i og med at de hadde tjent mindre penger på å distribuere reklamen. Og lørdag var det ikke postlevering i det hele tatt. Og fordelen med det? Jeg sparte et godt stykke arbeid ved å slippe å bære et halvt kilo reklame til søppelkassen. En herlig dag. Men noen forsinkede julekort hadde vært ok. Jeg har god tid til å vente. Julen 1975 sendte jeg julekort til min mor og far. De kom frem til nyttår 2009. Med Ø-post?
Blogg off.
Denne uken ble det kjent at Bring, eller Posten som bedriften er mer kjent som, ikke klarte å levere A-posten i løpet av 24 timer iht. konsesjonsvilkårene. Men det er ingen sensasjon at det det ikke får noen konsekvenser for konsesjonen videre. Og det er jo ikke så merkelig. Staten eier posten, og staten bevilger konsesjoner. Så da så. Vi kan intet gjøre med det. Ikke slik å forstå at private nødvendigvis hadde gjort det bedre. Hva er begrunnelsen for at det ikke får konsekvenser? Noe kan man forklare med vulkanutbrudd og andre værfenomen, ruskevær rundt i landet, og noen andre småting rundt omkring. Men en ting er de meget dyktig til å levere, og det er reklame. Og den er på plass i postkassen hver dag, i forskjellig mengde. Når posten først kommer. Og da er det bare å sortere alt som ligger i postkassen, for å skille ut det som er reell post fra alt man ikke vil ha, og vips så er det ikke meget å bære inn når man har vært i søppelkassen med reklamen. Da gjenstår det bare noen regninger. Og de kan det saktens være noen av på denne tiden av året.
Jeg vet at i desember 2010 har 6 julekort ikke kommet frem, noen skulle til meg og noen er sendt av meg. Men reklamen, den har jeg mottatt. Nesten hver eneste dag. Bare ikke de dagene posten ikke har vært levert i det hele tatt. Og skattekortet mitt for 2011 som ble utsendt i desember? Det har p.t ikke kommet. Derimot har jeg mottatt det som ble utsendt i januar 2011, men det var etter at jeg ringte utsteder for å få tilsendt ett nytt. Og det kom efter en uke. Men hva med reklamen? Den har tydligvis høy prioritet, det virker som den skal gå med A-post, og resten som B-post. Og det merkeligste med det hele, er at vi som ikke ønsker å få fylt opp postkassen med reklame, skal være nødt til å reservere oss mot ting vi ikke ønsker. I stedet for at de som ønsker reklamen kan sette på en merkelapp som gjør budet oppmerksom på at de ønsker reklame. Men da ville vel posten få god tid til å levere A-posten i rett tid, men sett seg nødsaget til å heve portoen, i og med at de hadde tjent mindre penger på å distribuere reklamen. Og lørdag var det ikke postlevering i det hele tatt. Og fordelen med det? Jeg sparte et godt stykke arbeid ved å slippe å bære et halvt kilo reklame til søppelkassen. En herlig dag. Men noen forsinkede julekort hadde vært ok. Jeg har god tid til å vente. Julen 1975 sendte jeg julekort til min mor og far. De kom frem til nyttår 2009. Med Ø-post?
Blogg off.
Abonner på:
Innlegg (Atom)