Blogg on.
Den søte juletid er det noget som heter. Men er den egentlig så veldig søt, dersom vi ser bort fra handelsstanden. Den kan være meget masete med alt som følger med. Tenk på alt det som skal gjøres. Man skal handle julemat,julepresanger,julegløgg og juledram, alt i løpet av noen få uker. Og når julen er over, er det igang på nytt. For da kommer nyttår. Og opp i alt dette maset kom den første sneen, like overraskende på de fleste, i år som i fjor. Med det herlige resultatet at biler står stille, sklir sidelengs og baklengs, og få kommer tidsnok på arbeidet.Noen heldige rekker å stemple inn når de egentlig skulle gå hjem. Og hjemme, der skal huset vaskes til den store gullmedaljen, fra kjeller til loft, enten det er nødvendig eller ikke. For ikke å snakke om all pyntingen.
Og her er det mulig å ha det litt morsomt. I hvertfall dersom man skal sette opp en julekrybbe.I disse realitytider kan man jo ha dette som en familiekonkurranse, og gjette på hvor de enkelte deltagere til krybben er, og når de kommer på plass. Og de som skal på plass i krybben kan jo også bli utstemt ettersom dagene mot julaften nærmer seg. Jeg skulle tro at det er noen gjetere som ligger dårlig ann når det gjelder utstemmingen, og ikke minst noen vise menn. Spesielt de to som ikke medbringer gull. Det eneste sikre er at krybben og stjernen, Josef, Maria og Jesusbarnet skal være igjenn, men de behøver jo strengt talt ikke komme frem før julaften.
Og da er vi ved hovedmålet, julekvelden. Årets julemote for nisser er som i fjor. For Nissefar er det en gammel krok med skjegg og kledd i rødt. For Nissemor er det som vanlig en rød, knekort drakt med hvite kanter, samt pene ben. Og Nissen kommer og spør på sedvanlig måte om det er noen snille barn der. Det må jo være for og forsikre seg om at ingen av de tilstedeværende har vært ute og kastet sneball med småstein inni, eller kastet en sneball i planeten på en eldre person, slik at pynten på toppen føk avgårde. Selvfølgelig vil ingen innrømme det. Og hvilken lærdom gir man sine barn? De blir opplært til ikke å gå bort til fremmede, men oppfordres til å sitte på fanget til en fremmed Nisse, det blir de. Og ikke nokk med det: De skal helst klemme Nissen. Det er ikke rart at de blir frustrerte.
For ikke å snakke om det store omfanget av barnearbeid den kvelden. De eldre har jo vondt i ryggen og har dårlige knær, eller de har forspist seg, slik at de ikke orker å krabbe under juletreet. Dit sender de ett av barnene for å hente gavene, en etter en, og helst bør barnet kunne lese, for da kan det få ett av sine yngre søsken til å gå rundt å levere pakkene til rett person, dersom de aner hvem de forskjellige er. Efter dagens normer kan jo det endres fra år til år.
Og nasjonen har hatt en forferdelig krise, og den har rammet hardt. Den har manglet smør, ordenlig smør. Men er det så forferdelig at vi ikke får stappet i oss all dette mettede fettet før jul? Egentlig er vel ikke krisen annet enn en kuriositet. Men en dag før jul måtte jeg skrape is av rutene på bilen. I verdens rikeste land. Det er krise det. Når vi nu kommer inn i ett nytt år, får vi høre hvor meget folk har spist og ikke minst hvor meget de har lagt på seg, efter å ha fråtset i skinkestek, ribbe og kalkun. Men har noen egentlig spurt grisen og kalkunen hva de mener om julen? Men jeg har god samvittighet. Ikke fordi jeg ikke har spist noen av de nevnte retter, for det har jeg. Men det er ikke det jeg spiser mellom jul og nyttår jeg blir fet av-det blir jeg av det jeg spiser mellom nyttår og jul. GODT NYTT ÅR.
Blogg off.
fredag 30. desember 2011
onsdag 12. oktober 2011
Rutesurr og surreruter.
Blogg on.
Her forleden dag var jeg så heldig, eller uheldig om man vil, alt efter som man ser det, at jeg skulle reise en tur til Oslo sentrum med offentlig kommunikasjon, eller Ruter som de ynder å kalle seg. Og det er ikke ofte jeg gjør det, av diverse og meget forståelige årsaker. Den dagen fikk jeg prøvet meg selv. I særdeleshet min tålmodighet. Jeg har nemmelig gjennom mange år lært meg at skal jeg rekke et klokkeslett, må jeg beregne meg en times reisetid, minst. Det til tross for at effektiv reisetid på strekningen bare er ca. 25 minutter. Og denne eftermiddagen var intet unntak. Det begynte da jeg oppdaget at jeg måtte kjøpe et nytt flexikort. Det var bare ett klipp igjen. Men det gamle, gode papirkortet var umulig å få. Jeg måtte pent avfinne meg med å kjøpe et plastkort, som i utgangspunktet skulle virke på deres nye elektroniske betalingssystem, også kjent under navnet Flexus. Men før jeg fikk prøvd det i praksis, måtte jeg vente på trikken. Og jeg ventet lenge, nesten 30 minutter før den kom. Endelig, tenkte jeg, nu kan jeg teste, for jeg er glad i elektroniske duppeditter. Men virket det? Overhodet ikke. Det var helt som forventet ut ifra hva pressen har skrevet om systemet. Det var intet pip. Alt var dødt. Sten dødt. Og når jeg kom til sentrum efter en total reisetid på 1 time, venting inkludert, hva skjedde da? Trikken tok en helt annen vei enn den jeg var vant med. Den dro over Stortorget, mens jeg forventet at den skulle gå over Jernbanetorget, og opp Prinsensgate. Men dit kom jeg altså ikke.
Og når jeg skulle hjem igjenn, var det da noget bedre? Nesten verre. Jeg har sånn cirka peiling på når trikken skal komme, og møtte opp i god tid. Og trikken den kom, 25 minutter efter den oppførte rutetid som jeg forholdt meg til. Men var det den trikken som jeg forventet skulle komme ? Overhodet ikke. Slik jeg husket det, skulle den som kom ikke kjørt der i det hele tatt, og den jeg skulle reise med, den kom ikke. For den gikk ett helt annet sted. Der hvor den som kom skulle ha vært. Og det til tross for at det på holdeplassen var merket med det rutenr. og destinasjon på den trikken som skulle vært der, men som ikke var der alikevel. Og som om ikke det var nokk, det var fortsatt ikke mulig å få betalt elektronisk. Jeg kom meg hjem efterhvert, men måtte bytte trikk underveis, for den jeg tok fra sentrum, snudde før jeg var hjemme.
Jeg måtte selvfølgelig til buns i dette, og det jeg fant ut var at de har byttet rute 11 og 12, og kjører nu slik de gjorde for ca. 20 år siden. Man skal ikke se bort ifra at det er en gluping som har sittet og grublet på dette i ett års tid, og hevet en god gasje for det. Og glupe folk som tenker ut slikt, det er jo bare rett og riktig at de har veldig godt betalt. Og rutetiden på den holdeplassen hvor jeg gikk på trikken? Den forteller meg at trikken går hele linjen frem til kl.0700 om morgenen, og efter kl.1900 om kvelden. I mellomtiden har den 10 minutters rute, men snur 5 holdeplasser før endestasjonen. En butikkjede har et slagord som sier at det enkleste er det beste, og det burde også gjelde for Ruter. Jeg har ett ønske til dem: La trikken komme når den skal, gå der den skal og kjøre dit den skal iht.merking av rute og destinasjon på holdeplassen. Og det beste ved det hele? Det er at jeg ikke betalte noget for befordringen den dagen, men det skulle bare mangle. Måtte bare systemet deres være ute av drift neste gang jeg skal reise med trikken. Når det det faller seg slik. En gang i fremtiden.
Blogg off.
Her forleden dag var jeg så heldig, eller uheldig om man vil, alt efter som man ser det, at jeg skulle reise en tur til Oslo sentrum med offentlig kommunikasjon, eller Ruter som de ynder å kalle seg. Og det er ikke ofte jeg gjør det, av diverse og meget forståelige årsaker. Den dagen fikk jeg prøvet meg selv. I særdeleshet min tålmodighet. Jeg har nemmelig gjennom mange år lært meg at skal jeg rekke et klokkeslett, må jeg beregne meg en times reisetid, minst. Det til tross for at effektiv reisetid på strekningen bare er ca. 25 minutter. Og denne eftermiddagen var intet unntak. Det begynte da jeg oppdaget at jeg måtte kjøpe et nytt flexikort. Det var bare ett klipp igjen. Men det gamle, gode papirkortet var umulig å få. Jeg måtte pent avfinne meg med å kjøpe et plastkort, som i utgangspunktet skulle virke på deres nye elektroniske betalingssystem, også kjent under navnet Flexus. Men før jeg fikk prøvd det i praksis, måtte jeg vente på trikken. Og jeg ventet lenge, nesten 30 minutter før den kom. Endelig, tenkte jeg, nu kan jeg teste, for jeg er glad i elektroniske duppeditter. Men virket det? Overhodet ikke. Det var helt som forventet ut ifra hva pressen har skrevet om systemet. Det var intet pip. Alt var dødt. Sten dødt. Og når jeg kom til sentrum efter en total reisetid på 1 time, venting inkludert, hva skjedde da? Trikken tok en helt annen vei enn den jeg var vant med. Den dro over Stortorget, mens jeg forventet at den skulle gå over Jernbanetorget, og opp Prinsensgate. Men dit kom jeg altså ikke.
Og når jeg skulle hjem igjenn, var det da noget bedre? Nesten verre. Jeg har sånn cirka peiling på når trikken skal komme, og møtte opp i god tid. Og trikken den kom, 25 minutter efter den oppførte rutetid som jeg forholdt meg til. Men var det den trikken som jeg forventet skulle komme ? Overhodet ikke. Slik jeg husket det, skulle den som kom ikke kjørt der i det hele tatt, og den jeg skulle reise med, den kom ikke. For den gikk ett helt annet sted. Der hvor den som kom skulle ha vært. Og det til tross for at det på holdeplassen var merket med det rutenr. og destinasjon på den trikken som skulle vært der, men som ikke var der alikevel. Og som om ikke det var nokk, det var fortsatt ikke mulig å få betalt elektronisk. Jeg kom meg hjem efterhvert, men måtte bytte trikk underveis, for den jeg tok fra sentrum, snudde før jeg var hjemme.
Jeg måtte selvfølgelig til buns i dette, og det jeg fant ut var at de har byttet rute 11 og 12, og kjører nu slik de gjorde for ca. 20 år siden. Man skal ikke se bort ifra at det er en gluping som har sittet og grublet på dette i ett års tid, og hevet en god gasje for det. Og glupe folk som tenker ut slikt, det er jo bare rett og riktig at de har veldig godt betalt. Og rutetiden på den holdeplassen hvor jeg gikk på trikken? Den forteller meg at trikken går hele linjen frem til kl.0700 om morgenen, og efter kl.1900 om kvelden. I mellomtiden har den 10 minutters rute, men snur 5 holdeplasser før endestasjonen. En butikkjede har et slagord som sier at det enkleste er det beste, og det burde også gjelde for Ruter. Jeg har ett ønske til dem: La trikken komme når den skal, gå der den skal og kjøre dit den skal iht.merking av rute og destinasjon på holdeplassen. Og det beste ved det hele? Det er at jeg ikke betalte noget for befordringen den dagen, men det skulle bare mangle. Måtte bare systemet deres være ute av drift neste gang jeg skal reise med trikken. Når det det faller seg slik. En gang i fremtiden.
Blogg off.
mandag 26. september 2011
Engelen i tårnet.
Blogg on.
I begynnelsen av denne måneden var jeg en tur i Trondheim. Det var i forbindelse med det årlige arrangementet Finans-NM. Som i år gikk av stabelen i Trondheim. Vi var en fortropp som reiste på torsdagen, slik at vi kunne ivareta det kulturelle før resten kom på fredag eftermiddag. Og kulturelle, det var vi. Til gangs.Vi benyttet dagen til å se stedet hvor Olav 2.Haraldsson, eller den hellige, som han er mer kjent som, lå begravd før han ble flyttet til Nidarosdomen. Og den besøkte vi senere. Jeg kan utmerket forstå at folk ble religiøse av mindre og tilsto både det ene og det andre når de gikk inn i denne katedralen for å skrifte i tidligere tider. For ikke å tenke på hvilken makt Erkebiskoppen besatte både verdslig og religiøst, der han tronet i dette huset. For dette huset er mektig. Og det er høyt under taket. Jeg har ingen problemer med å se at almuen kunne være nervøse når de gikk inn døren til messe, mens faklene blafret inne i katedralen. Og syndenes forlatelese, det fikk jeg, men det tok sin tid.Vi tok også en tur rundt hjørnet til Erkebispegården, og beskuet kronregaliene. Og da vi var ferdig med det, fikk det være nok med kultur for den dagen. På veien tilbake til hotellet gikk vi i Jomfrugaten med et lønnelig håp, men der var det ingen jomfruer å se.
Foto privat
Her ble mine mangeårige synder tilgitt
Tidlig lørdag morgen begynte turneringen. Det var så tidlig at vi måtte vekke hanen for at den skulle gale. Den første kampen gikk allerede kl.0830. Og det er tidlig det, for en som ikke er utpreget A-menneske. Men vi kom igjennom den, og kampene kom på rekke og rad. Takk og pris var omgangene bare 15 minutter, men det holder det, på den tiden av døgnet. Og heldige var vi, for Kl.1100 var vi ferdige, og det er før jeg våkner. For alt før kl. 1000 er å annse som nattarbeid, og da mener jeg tid efter solen, og ikke korrigert for sommertid. Men hvordan gjorde vi det? Som forventet. Vi ble norgesmester i avspark, for 6. året på rad. Men damelaget ble slått ut i semifinalen, og førstelaget, de vant. Hele turneringen. Banketten den var festlig, og vi fikk alle sammen utdelt en trønderbart, men en fikk altfor mange av dem, og så efterhvert ut som den siste mohikaner, med krigsmaling i ansiktet. Bare pga utleverte trønderbarter. Men banketten den vant vi, selv om vi tapte turneringen.
Og hvor er engelen i alt dette? Det er Bob Dylan. Han står i tårnet i Nidarosdomen. Som erkeengelen Mikael.
Blogg off.
I begynnelsen av denne måneden var jeg en tur i Trondheim. Det var i forbindelse med det årlige arrangementet Finans-NM. Som i år gikk av stabelen i Trondheim. Vi var en fortropp som reiste på torsdagen, slik at vi kunne ivareta det kulturelle før resten kom på fredag eftermiddag. Og kulturelle, det var vi. Til gangs.Vi benyttet dagen til å se stedet hvor Olav 2.Haraldsson, eller den hellige, som han er mer kjent som, lå begravd før han ble flyttet til Nidarosdomen. Og den besøkte vi senere. Jeg kan utmerket forstå at folk ble religiøse av mindre og tilsto både det ene og det andre når de gikk inn i denne katedralen for å skrifte i tidligere tider. For ikke å tenke på hvilken makt Erkebiskoppen besatte både verdslig og religiøst, der han tronet i dette huset. For dette huset er mektig. Og det er høyt under taket. Jeg har ingen problemer med å se at almuen kunne være nervøse når de gikk inn døren til messe, mens faklene blafret inne i katedralen. Og syndenes forlatelese, det fikk jeg, men det tok sin tid.Vi tok også en tur rundt hjørnet til Erkebispegården, og beskuet kronregaliene. Og da vi var ferdig med det, fikk det være nok med kultur for den dagen. På veien tilbake til hotellet gikk vi i Jomfrugaten med et lønnelig håp, men der var det ingen jomfruer å se.
Foto privat
Tidlig lørdag morgen begynte turneringen. Det var så tidlig at vi måtte vekke hanen for at den skulle gale. Den første kampen gikk allerede kl.0830. Og det er tidlig det, for en som ikke er utpreget A-menneske. Men vi kom igjennom den, og kampene kom på rekke og rad. Takk og pris var omgangene bare 15 minutter, men det holder det, på den tiden av døgnet. Og heldige var vi, for Kl.1100 var vi ferdige, og det er før jeg våkner. For alt før kl. 1000 er å annse som nattarbeid, og da mener jeg tid efter solen, og ikke korrigert for sommertid. Men hvordan gjorde vi det? Som forventet. Vi ble norgesmester i avspark, for 6. året på rad. Men damelaget ble slått ut i semifinalen, og førstelaget, de vant. Hele turneringen. Banketten den var festlig, og vi fikk alle sammen utdelt en trønderbart, men en fikk altfor mange av dem, og så efterhvert ut som den siste mohikaner, med krigsmaling i ansiktet. Bare pga utleverte trønderbarter. Men banketten den vant vi, selv om vi tapte turneringen.
Og hvor er engelen i alt dette? Det er Bob Dylan. Han står i tårnet i Nidarosdomen. Som erkeengelen Mikael.
Blogg off.
søndag 14. august 2011
Endelig kom den.
Blogg on.
Nu er det bare 17 dager igjen av de tre sommermånedene. Og solen har ikke vært særlig raus med oss i sommer. Den har som før nevnt bare vist seg med noen gjesteopptredener siden påske. Men så skjedde det utrolige. Helt uten forvarsel var den plutselig tilstede, og den forble fremme. Over en hel uke i strekk. Og det er lenge det, ihvertfall når man snakker om sommeren 2011. Den var savnet. Dypt savnet, og vi var sulteforet på den. Og jeg var heldig, i og med at jeg hadde ferie når solens sjenanse var borte og den viste seg frem. I all sin prakt. I snart hele 20 dager, bare avbrutt av noen urene dager innimellom, som var mer som normalen. Men la oss nu glemme de dårlige dagene for en stakket stund, og heller lagre de som var fine i hukommelsen. Alt er så meget bedre når solen skinner, folk er blidere og koser seg, både på den ene og andre måten.
Foto privat
En av dagene solen viste seg
Og hva har jeg bedrevet? Jeg har tilbragt noen dager på et vindunderlig sted. Det har i praksis vært et slaraffenliv. I Slaraffenland. Solen skinte fra det behaget oss å stå opp, til den gikk ned, langt ut på kvelden. Dagene gikk med til å nyde solen, enten ved å ha slapp off på bryggen, putre rundt med en liten ribb av typen Zodiac,(en 9 fots gummibåt med en 3,5 hk motor) eller bare ute i en robåt. Det er helt herlig. Gummibåten er så liten at man satt med baken under vannlinjen når den putret rundt. Og robåten? Kan man ha det bedre enn å ro ut på fjorden, ta inn årene og sette seg på tvers i båten mens benene dingler over ripen, og la båten drive for vær og vind? Samt å kjenne båten gynge og rulle i takt med bølgene, og det man hører er bølgene som klukker mot båten. Alt mens solen skinner fra en skyfri himmel. Når alt dette hårde arbeidet er til ende, må det hviles. For det er slitsomt å feriere i Slaraffenland, hvor man er like daffe og slappe alle mann. Og efter at man har hvilt, kan man da tenke seg noget bedre enn å nyte en god Vino Porto i solnedgangen, mens man skuer utover havet? Jeg kan ikke det. Og når det blir mørkt, kan man på himmelhvelvingen følge satelittene på deres ferd gjennom universet. Og efter disse dagene med slaraffenliv, må jeg ha noen dager til å hente meg inn. Minst. Men en ting ble ikke bragt til opphør i år heller, og det er grunnstøtingen fra noen år tilbake. Godseieren utsatte sjøforklaringen til neste år, da den fortsatt ikke er ferdig efterforsket. Men nu regner det igjen, til en forandring.
Blogg off.
Nu er det bare 17 dager igjen av de tre sommermånedene. Og solen har ikke vært særlig raus med oss i sommer. Den har som før nevnt bare vist seg med noen gjesteopptredener siden påske. Men så skjedde det utrolige. Helt uten forvarsel var den plutselig tilstede, og den forble fremme. Over en hel uke i strekk. Og det er lenge det, ihvertfall når man snakker om sommeren 2011. Den var savnet. Dypt savnet, og vi var sulteforet på den. Og jeg var heldig, i og med at jeg hadde ferie når solens sjenanse var borte og den viste seg frem. I all sin prakt. I snart hele 20 dager, bare avbrutt av noen urene dager innimellom, som var mer som normalen. Men la oss nu glemme de dårlige dagene for en stakket stund, og heller lagre de som var fine i hukommelsen. Alt er så meget bedre når solen skinner, folk er blidere og koser seg, både på den ene og andre måten.
Foto privat
En av dagene solen viste seg
Blogg off.
fredag 22. juli 2011
Det må vi regne med.
Blogg on.
Regn, regn gå din vei. Sol, sol kom til meg. Det er sommer i Norge. Det sier i hvert fall kalenderen, men ikke været. I år var sommeren noen dager i forbindelse med påsken, og siden har solen bare vært på noen gjesteopptredener, innimellom. Og jeg begynner å bli lei, mektig lei. Dagen i dag er som mange andre, plaskregn ute. Det er til tider så tett at trenger man vann til å blande i et glass whisky, kan man bare strekke hånden ut, og vips, så er drinken ferdig blandet. The Sun is up, the Sky is blue, it`s beautiful osv.osv, Ja da, jeg vet det, men hvor lang tid skal det gå mellom hver gang vi kan oppleve det? I alle fall lenger enn noen få timer i ny og ne. Nu orker jeg ikke mer. Den eneste trøsten jeg har, er at jeg ikke har ferie, for det hadde vært trist å regnet fulstendig bort. I ferien. Jeg har forsøkt det meste. Bedt til høyere makter, men der er ikke kontakten som den bør være, for jeg har ikke blitt bønnhørt. Og i et frustret øyeblikk gjorde jeg et desperat fremstøt for å bedre været. Jeg tok et brevkurs fra Premierløytnant Svaes daseskole. I indiansk soldans. Jeg leste, øvde både tidlig og sent, og bestod kurset. Med glans. Men da dette skulle utøves i praksis, må jeg ha stokket fotarbeidet noe aldeles forferdelig. For solen kom ikke, bare mørke skyer. Og mere regn.
Foto privat
Typisk sommervær
Jeg skulle ønske vi kunne få et sommervær tilsvarende det varme og strålende været som var over England våren 1966. Det inspirerte til sangen Sunny Afternoon, og Paul McCartney hyllet solen og været på sin måte. Han skrev Good Day Sunshine, spilte den inn og ble enda rikere. Skulle solen vise seg, skal jeg ikke forsøke noget tilsvarende. Jeg får nøye meg med å si som Ibsen i ett av sine skuespill: Se solen, mor. Og da vil jeg være ett eneste stort smil. For jeg vil tørke opp og bli varm før høsten kommer, og den kan komme fort. Før vi aner det. Og efter den kommer vinteren. Med kulde og sne. Fortsatt god sommer, dersom solen vil være så elskverdig å titte frem igjen. Om det så bare skulle vedvare noen dager på rad.
Blogg off.
Regn, regn gå din vei. Sol, sol kom til meg. Det er sommer i Norge. Det sier i hvert fall kalenderen, men ikke været. I år var sommeren noen dager i forbindelse med påsken, og siden har solen bare vært på noen gjesteopptredener, innimellom. Og jeg begynner å bli lei, mektig lei. Dagen i dag er som mange andre, plaskregn ute. Det er til tider så tett at trenger man vann til å blande i et glass whisky, kan man bare strekke hånden ut, og vips, så er drinken ferdig blandet. The Sun is up, the Sky is blue, it`s beautiful osv.osv, Ja da, jeg vet det, men hvor lang tid skal det gå mellom hver gang vi kan oppleve det? I alle fall lenger enn noen få timer i ny og ne. Nu orker jeg ikke mer. Den eneste trøsten jeg har, er at jeg ikke har ferie, for det hadde vært trist å regnet fulstendig bort. I ferien. Jeg har forsøkt det meste. Bedt til høyere makter, men der er ikke kontakten som den bør være, for jeg har ikke blitt bønnhørt. Og i et frustret øyeblikk gjorde jeg et desperat fremstøt for å bedre været. Jeg tok et brevkurs fra Premierløytnant Svaes daseskole. I indiansk soldans. Jeg leste, øvde både tidlig og sent, og bestod kurset. Med glans. Men da dette skulle utøves i praksis, må jeg ha stokket fotarbeidet noe aldeles forferdelig. For solen kom ikke, bare mørke skyer. Og mere regn.
Foto privat
Jeg skulle ønske vi kunne få et sommervær tilsvarende det varme og strålende været som var over England våren 1966. Det inspirerte til sangen Sunny Afternoon, og Paul McCartney hyllet solen og været på sin måte. Han skrev Good Day Sunshine, spilte den inn og ble enda rikere. Skulle solen vise seg, skal jeg ikke forsøke noget tilsvarende. Jeg får nøye meg med å si som Ibsen i ett av sine skuespill: Se solen, mor. Og da vil jeg være ett eneste stort smil. For jeg vil tørke opp og bli varm før høsten kommer, og den kan komme fort. Før vi aner det. Og efter den kommer vinteren. Med kulde og sne. Fortsatt god sommer, dersom solen vil være så elskverdig å titte frem igjen. Om det så bare skulle vedvare noen dager på rad.
Blogg off.
mandag 4. juli 2011
Negerkonge og Hottentotter
Blogg on.
Jeg har dårlig samvittighet og store sjelekvaler. Og jeg har hatt det lenge. Det er fordi jeg har begått overgrep mot 3 barn i alderen 1 til 8 år, som var på besøk hos meg i våres. Ikke fysisk, men åndelig. De var sammen med sine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Og jeg har påført barna ubotelig skade på sjel og sinn. I hvertfall ifølge en prosjektleder i NRK barnetimen, de som har gitt ut en ny verson av Cappelens sangbok og Organisasjon mot offentlig diskriminering. Og min handling? Jeg lot barna høre på Lille Hoa, som er en ekte Hottentott, samt og la dem få se på tegningene i bøkene om Pippi Langstrømpe.
Vi kan ta det siste først. Det var spenende å se på tegningene i Pippi-bøkene, og spesielt der hvor hun var i Sydhavet. Og de hadde jo snappet opp at pappaen hennes var negerkonge. Da de så tegningen syntes de han så snill ut. Og det har de jo rett i. Men i barnetimen i NRK er det ikke stuerent å kalle ham for negerkonge. Der ble han i 2006 omskrevet til sydhavskonge, og Organisasjon mot offentlig diskriminering kalte det en revolusjon da neger ble fjernet. Det er jo ikke like spennende for barn å lese om en sydhavskonge, og noe av magien ved Pippi forsvinner. Dessuten er jo Pippi en genial form for barneoppdragelse. Hun gjør alt det barn drømmer om å gjøre, men ikke for lov til. Og det påengteres at det er bare Pippi som kan gjøre det.
Tegning Ingrid Vang Nyman
Pappan til Pippi som negerkonge.
Og hva med Hoa? Han var jo bare snill på bunnen, og reddet stammen med sin snarrådighet. Men barn skal ikke få lov til å synge om ham. Til det er ordet Hottentott for belastet. Ihvertfall for enkelte. Det kan i så fall diskuteres. At det er så ille at det må fjernes fra en sangbok, er vel noget drøyt. For det er Boerne som satte navn på stammen i Sør-Afrika. Og navnet skyldes at de snakket med stammende og klikkende lyder, noe Boerne med sin hollandske opprinnelse aldri fikk tak i. Så de kalte dem opp etter deres ord for klikkelyden og stammingen som de hørte; Hottentott. Og selv i dag kan man i Sør-Afrika komme over skilt som er merket Hottentott. I TV2 sin reportaje fra VM kunne man se et skilt som viste vei til nevnte navn. Men hva kaller folket seg selv? Khoikhoi som betyr folkefolk. Tolk det som man vil. Men det er for ille at barn skal være skadelidende for slike ting. I et sart barnesinn er ikke negerkonge eller Hottentott hverken skadelig eller rasistisk. Det er bare spennende og eksotisk.Det blir først farlig når noen forsøker å forklare dem at det er upassende og rasistisk. Og jeg skal ikke fortelle det med det første. Jeg vil heller la dem få høre og se, samt forderve deres sinn og sjel. Og så for jeg heller få ennu større sjelekvaler og dårligere samvittighet.
Blogg off.
Jeg har dårlig samvittighet og store sjelekvaler. Og jeg har hatt det lenge. Det er fordi jeg har begått overgrep mot 3 barn i alderen 1 til 8 år, som var på besøk hos meg i våres. Ikke fysisk, men åndelig. De var sammen med sine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Og jeg har påført barna ubotelig skade på sjel og sinn. I hvertfall ifølge en prosjektleder i NRK barnetimen, de som har gitt ut en ny verson av Cappelens sangbok og Organisasjon mot offentlig diskriminering. Og min handling? Jeg lot barna høre på Lille Hoa, som er en ekte Hottentott, samt og la dem få se på tegningene i bøkene om Pippi Langstrømpe.
Vi kan ta det siste først. Det var spenende å se på tegningene i Pippi-bøkene, og spesielt der hvor hun var i Sydhavet. Og de hadde jo snappet opp at pappaen hennes var negerkonge. Da de så tegningen syntes de han så snill ut. Og det har de jo rett i. Men i barnetimen i NRK er det ikke stuerent å kalle ham for negerkonge. Der ble han i 2006 omskrevet til sydhavskonge, og Organisasjon mot offentlig diskriminering kalte det en revolusjon da neger ble fjernet. Det er jo ikke like spennende for barn å lese om en sydhavskonge, og noe av magien ved Pippi forsvinner. Dessuten er jo Pippi en genial form for barneoppdragelse. Hun gjør alt det barn drømmer om å gjøre, men ikke for lov til. Og det påengteres at det er bare Pippi som kan gjøre det.
Tegning Ingrid Vang Nyman
Og hva med Hoa? Han var jo bare snill på bunnen, og reddet stammen med sin snarrådighet. Men barn skal ikke få lov til å synge om ham. Til det er ordet Hottentott for belastet. Ihvertfall for enkelte. Det kan i så fall diskuteres. At det er så ille at det må fjernes fra en sangbok, er vel noget drøyt. For det er Boerne som satte navn på stammen i Sør-Afrika. Og navnet skyldes at de snakket med stammende og klikkende lyder, noe Boerne med sin hollandske opprinnelse aldri fikk tak i. Så de kalte dem opp etter deres ord for klikkelyden og stammingen som de hørte; Hottentott. Og selv i dag kan man i Sør-Afrika komme over skilt som er merket Hottentott. I TV2 sin reportaje fra VM kunne man se et skilt som viste vei til nevnte navn. Men hva kaller folket seg selv? Khoikhoi som betyr folkefolk. Tolk det som man vil. Men det er for ille at barn skal være skadelidende for slike ting. I et sart barnesinn er ikke negerkonge eller Hottentott hverken skadelig eller rasistisk. Det er bare spennende og eksotisk.Det blir først farlig når noen forsøker å forklare dem at det er upassende og rasistisk. Og jeg skal ikke fortelle det med det første. Jeg vil heller la dem få høre og se, samt forderve deres sinn og sjel. Og så for jeg heller få ennu større sjelekvaler og dårligere samvittighet.
Blogg off.
fredag 17. juni 2011
Sjøforklaring.
Blogg on.
Jeg har en uoppgjort sak hengende over meg. Til tross for at jeg ikke liker det, må jeg bare innrømme det. Og det har rent meget vann i havet siden den gang. For det var på havet det skjedde, en gang i 2003. Det kryr av båter i farvannet hvor hendelsen fant sted. Det er vel nesten bare i Middagsbukta og Frognerkilen man kan se flere båter, og da snakker man om St.Hansaften. Stedet det skjedde var utenfor et kjent sund i Østfold, kjent fra regattaer med kongelig deltagelse. Og det hele begynte så bra. Vi dro ut i en 17 fots Killing med dybde på 0.93 meter og en vekt på 520 kilo. Det var meg og Godseierens 2 håpefulle, Bandito Grande og Bandito Bambino, som fungerte som fokkeslasker. Fungerende rormann den dagen var undertegnede. Været var strålende, men det var til å begynne med litt dårlig seilevind, slik at vi brukte en del tid opp til nevnte sund. Men vinden tok seg opp utover dagen. Efter å ha frekventert det kjente sundet, sto vi litt utaskjærs, og for å unngå trafikken på hjemtur, tok vi en liten snarvei. Ved en holme var det en påle uten peker, noe som sier at vi kan seile på begge sider. Og det var da vi gikk mellom pålen og holmen det skjedde; Vi grunnstøtte. Kjølen sto bom fast og seilene blafret vilt, både storseil og fokk.
Foto privat
Farvannet hvor grunnstøtingen skjedde. Bak holmen til venstre.
Og hva gjorde vi? Vi tok rev i seilene, og staket alt vi kunne en stakket stund, uten at det hjalp stort. Men efter ca. 10 min var vi heldige, for det kom en bølge og hjalp oss, Plutselig kjente vi at kjølen slapp og vi var ikke sene med å komme oss vekk fra grunnen. Seilene ble satt på nytt, kursen staket ut mot den hjemmelige bukt, og alt var bra. Men det var før vi la til bryggen. Da Godseieren fikk høre hva som hadde skjedd, ble det umiddelbart bestemt at sjøforklaring skulle opptas samme kveld. Av diverse årsaker ble den ikke satt. En av fokkeslaskene var ikke tilstedet, og rettens administrator og fungerende rormann fant at det ikke var tilrådelig og avholde den efter en god middag, dessert med Vino Porto, samt påfølgende avec. Og dagene gikk, uten at noe skjedde.
Jeg har sluppet fri, enn så lenge. Men det kommer forhåpentligvis en sommer også i år. Og muligheten vil i så fall være tilstedet for at sjøforklaring blir satt. Tror jeg. Og hvordan gikk det med båten? Den måtte bare males litt på kjølen.
Blogg off.
Jeg har en uoppgjort sak hengende over meg. Til tross for at jeg ikke liker det, må jeg bare innrømme det. Og det har rent meget vann i havet siden den gang. For det var på havet det skjedde, en gang i 2003. Det kryr av båter i farvannet hvor hendelsen fant sted. Det er vel nesten bare i Middagsbukta og Frognerkilen man kan se flere båter, og da snakker man om St.Hansaften. Stedet det skjedde var utenfor et kjent sund i Østfold, kjent fra regattaer med kongelig deltagelse. Og det hele begynte så bra. Vi dro ut i en 17 fots Killing med dybde på 0.93 meter og en vekt på 520 kilo. Det var meg og Godseierens 2 håpefulle, Bandito Grande og Bandito Bambino, som fungerte som fokkeslasker. Fungerende rormann den dagen var undertegnede. Været var strålende, men det var til å begynne med litt dårlig seilevind, slik at vi brukte en del tid opp til nevnte sund. Men vinden tok seg opp utover dagen. Efter å ha frekventert det kjente sundet, sto vi litt utaskjærs, og for å unngå trafikken på hjemtur, tok vi en liten snarvei. Ved en holme var det en påle uten peker, noe som sier at vi kan seile på begge sider. Og det var da vi gikk mellom pålen og holmen det skjedde; Vi grunnstøtte. Kjølen sto bom fast og seilene blafret vilt, både storseil og fokk.
Foto privat
Og hva gjorde vi? Vi tok rev i seilene, og staket alt vi kunne en stakket stund, uten at det hjalp stort. Men efter ca. 10 min var vi heldige, for det kom en bølge og hjalp oss, Plutselig kjente vi at kjølen slapp og vi var ikke sene med å komme oss vekk fra grunnen. Seilene ble satt på nytt, kursen staket ut mot den hjemmelige bukt, og alt var bra. Men det var før vi la til bryggen. Da Godseieren fikk høre hva som hadde skjedd, ble det umiddelbart bestemt at sjøforklaring skulle opptas samme kveld. Av diverse årsaker ble den ikke satt. En av fokkeslaskene var ikke tilstedet, og rettens administrator og fungerende rormann fant at det ikke var tilrådelig og avholde den efter en god middag, dessert med Vino Porto, samt påfølgende avec. Og dagene gikk, uten at noe skjedde.
Jeg har sluppet fri, enn så lenge. Men det kommer forhåpentligvis en sommer også i år. Og muligheten vil i så fall være tilstedet for at sjøforklaring blir satt. Tror jeg. Og hvordan gikk det med båten? Den måtte bare males litt på kjølen.
Blogg off.
Abonner på:
Innlegg (Atom)