Sjøforklaring.

Blogg on.
Jeg har en uoppgjort sak hengende over meg. Til tross for at jeg ikke liker det, må jeg bare innrømme det. Og det har rent meget vann i havet siden den gang. For det var på havet det skjedde, en gang i 2003. Det kryr av båter i farvannet hvor hendelsen fant sted. Det er vel nesten bare i Middagsbukta og Frognerkilen man kan se flere båter, og da snakker man om St.Hansaften. Stedet det skjedde var utenfor et kjent sund i Østfold, kjent fra regattaer med kongelig deltagelse. Og det hele begynte så bra. Vi dro ut i en 17 fots Killing med dybde på 0.93 meter og en vekt på 520 kilo. Det var meg og Godseierens 2 håpefulle, Bandito Grande og Bandito Bambino, som fungerte som fokkeslasker. Fungerende rormann den dagen var undertegnede. Været var strålende, men det var til å begynne med litt dårlig seilevind, slik at vi brukte en del tid opp til nevnte sund. Men vinden tok seg opp utover dagen. Efter å ha frekventert det kjente sundet, sto vi litt utaskjærs, og for å unngå trafikken på hjemtur, tok vi en liten snarvei. Ved en holme var det en påle uten peker, noe som sier at vi kan seile på begge sider. Og det var da vi gikk mellom pålen og holmen det skjedde; Vi grunnstøtte. Kjølen sto bom fast og seilene blafret vilt, både storseil og fokk.
                                                                                                               Foto privat

                     Farvannet hvor grunnstøtingen skjedde. Bak holmen til venstre.


Og hva gjorde vi? Vi tok rev i seilene, og staket alt vi kunne en stakket stund, uten at det hjalp stort. Men efter  ca. 10 min var vi heldige, for det kom en bølge og hjalp oss, Plutselig kjente vi at kjølen slapp og vi var ikke sene med  å komme oss vekk fra grunnen. Seilene ble satt på nytt, kursen staket ut mot den hjemmelige bukt, og alt var bra. Men det var før vi la til bryggen. Da Godseieren fikk høre hva som hadde skjedd, ble det umiddelbart bestemt at sjøforklaring skulle opptas samme kveld. Av diverse årsaker ble den ikke satt. En av fokkeslaskene var ikke tilstedet, og rettens administrator og fungerende rormann fant at det ikke var tilrådelig og avholde den efter en god middag, dessert med Vino Porto, samt påfølgende avec. Og dagene gikk, uten at noe skjedde.
Jeg har sluppet fri, enn så lenge. Men det kommer forhåpentligvis en sommer også i år. Og muligheten vil i så fall være tilstedet for at sjøforklaring blir satt. Tror jeg. Og hvordan gikk det med båten? Den måtte bare males litt på kjølen.
Blogg off.
                                                                                            

Lysbryteren

Blogg on.

Nu er det sommer,og solen skinner. Og jeg har et problem. I og for seg er det ikke jeg som har problemet,det er det mange av dem jeg møter som har. Problemet deres er at de kan ikke se skyggen min,og det har de helt rett i. Og det problemet blir altså mitt. For det er jo litt rart at man går rundt på solfylte dager uten å kaste skygge. Stadig vekk er det noen som lurer på hvordan dette kan ha seg, og jeg må jo si meg enig i at det er litt merkverdig, når man tenker på det. Nu har det seg slik at skyggen min alltid har vært av den tilbakeholdne typen, muligens på grensen til å kalles sjenert. På lik linje med Grahffse-Dahl. Men det er en helt naturlig forklaring på at den ikke viser seg, og det har jeg nu tenkt å gjøre rede for.                              
                                                                                                 Foto privat

                                                 Arkivbildet av skyggen.                                                                             

Historien er som følger: Det har seg nemlig slik at skyggen er glad i en disputt, jo friskere jo bedre. Og den er meget påståelig og ikke minst veldig sta. Har den bestemt seg for at sånn og slik er tingene, er det bortkastet tid  og muligens en risikosport og forsøke å motsi den. Da kan den bli meget oppfarende, og det var det som skjedde. Det var en påstand skyggen kom med, som jeg ikke var enig i, og dermed var bråket  igang. Diskusjonen gikk høylydt, og til slutt endte det opp med skyggeboksing. Og skyggen er slu. Virkelig slu, med mange stygge triks. Men det skyggen glemte, er at jeg kjenner til de fleste, og da er det bare en utvei. Jeg fikk inn en skikkelig uppercut, skyggen gikk i gulvet, ble sur og har siden nektet å vise seg. Selv på solfylte dager. Jeg undrer meg på om jeg kan få blidgjort den, slik at den vil vise seg i løpet av sommeren. Den var svært fraværende i helgen, og den kan bare ha det så godt. Men jeg savner den. Ihvertfall litt. For den har vært fraværende i 3 år. Så når skyggen min tar til vettet og viser seg igjen; Velkommen skal du være.
Blogg off.

                         

Å skyte, eller ikke skyte?

Blogg on.
Mai er en måned hvor vi feirer vår frihet på mange måter. Vi har frigjøringsdagen den 8. og grunnlovsdagen den 17.mai. Vi tar det for gitt, men det har ikke alltid vært slik, Og vi kan ikke forvente at det skal forbli slik. Bare husk hva som skjedde 9.april 1940, og ikke minst; Efterspillet.
Natten til 9.april stevnet kampgruppe 5 under kommando av kontreadmiral Oskar Kummetz inn Oslofjorden med ett mål: Ta Oslo. I front gikk flaggskipet Blücher, fulgt av krysseren Emden og lommeslagskipet Lützow, tidligere Deutchland. Mellom Torbjørnskjær og Færder patruljerte den tidligere hvalbåten Pol III på 214 tonn og 17 manns besetnig under kommando av vernepliktig kaptein Leif Welding Olsen. Han var blitt erklært uskikket til tjeneste noen dager før p.g.a.dårlig syn. Mot ham stevnet 3 kryssere  med tilsammen ca.3215 mann, samt masse soldater fra Wehrmacht ombord. I tilleg flere torpedojagere og lette fartøy. Han signaliserte legg bi for inspeksjon. Da dettte ikke ble efterkommet, løsnet han varselskudd. Torpedojageren Albatross fikk i oppdrag å uskadeligjøre dette lille, brysomme fartøyet som forstyrret nattefreden for tyskerne. Kaptein Welding Olsen falt den 8.april, men før han døde fikk han alarmert, slik at befestningene lenger inn var klar over at noe var i vente.

På Oscarsborg var oberst Birger Eriksen klar. Han hadde akkurat tilstrekkelig med folk til å benmanne ett hovedbatteri. I tilleg var kommandørkaptein Anderssen klar i torpedobatteriet. Obersten hadde ingen anelse om hvilken nasjonalitet skipene hadde. Og overhode ingen ordrer om hva han skulle gjøre. Han stod overfor sitt livs største dilemma. Skulle han skyte, eller la skipene passere? På spørsmål fra Anderssen om det skulle skytes skarpt svarte Eriksen: Visst Fanden skal det skytes med skarpt. Og resten av historien kjenner vi. Blücher ble senket, og Oscarsborg utsatt for 10 timer massiv bombing, bare avbrutt av en times lunchpause, og overgitt 10.april. Konge og regjering fikk tid til å komme unna. Men det som skjedde senere har intet heroisk over seg. 
                                                                                                                                                  Foto privat                                                          

                                                                      Oberst Birger Eriksen            
Efter overgivelsen av festningen og de nærliggende forsvarsverk ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon. Og den la stor vekt på hva hans underordnede offiserer sa og skrev på en samordned forklaring som ble overlevert til kommisjonen. Den konkluderte med at Kopåsbatteriet som ikke var tatt og fortsatt var kampdyktig, hadde fått ordre om ikke å skyte uten ordre. Det ble også påpekt at det kun ble avfyrt to skudd fra hovedbatteriet. Kommisjonen uttaler at etter alt det som foreligger om kampene ved Oscarsborg, finner den ingen grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldene i annledning av overgivelsen av festningen på det tidspunkt
den fant sted. Intet om hans mot til å ta den beslutningen han gjorde, som reddet den regjering som burde tatt avgjørelsen. Norges første krigshelt var offentlig henrettet. Han fikk Krigskorset med sverd i 1945. Regjeringen turde ikke annet. Han hadde tross alt reddet dem og Kongehuset med sin resolutte opptreden. Men han ble aldri renvasket og rehabilitert av politikerne. Også innad i forsvaret er han omdiskutert. På grunn av overgivelsen. Han døde i Drøbak 16. juli 1958,82 år gammel. Bysten som er reist av ham i 1975 er for private innsamlede midler. Det var også et privat initiativ som gjorde at urnen hans ble flyttet til æreskirkegården på Vår Frelsers Gravlund i Oslo 1977. Da var han fortsatt ikke tilgitt av AP-regjeringen og sine rivaler i og utenfor forsvaret. Men han har fått oppreisning. I forbindelse med 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen i 2005, ble en statue av ham avduket på Oscarsborg. Av kong Harald. Og hvem var ung batterisjef på Oscarsborg i 1905? Det var Eriksen. Det har gått bedre for ham i de senere år. Holdningene til ham har endret seg til det bedre, og han fremstår i dag for de fleste, og med rette, som en krigshelt og forbilde for mange. Mannen som tok sitt livs avgjørelse og skjøt. Uten ordre. Han alene tok avgjørelsen denne mørke og tåkefylte natten, og stod for den med rak rygg. I alle år. Men utakk er som kjent verdens lønn.
Blogg off.

             

Trekkfuglene

Blogg on.
Våren har kommet og sommertemperaturen har meldt sin annkomst. Løvet springer ut på bjerken og gresset begynner å bli grønt. Og med det kommer trekkfuglene. Både gjøk og sisik, trost og stær, som synger alle dager. Men det kommer også noen andre trekkfugler som ikke gjør seg like bra i den norske faunaen. Det går i perioder, og vi  har intet imot besøk, men vi skal være glade for at de ikke kommer hver eneste dag.
De første som kom var absolutt ikke innvitert. De kom fra syd, om natten. Uten pass. Og det i denne måneden for 71 år siden. Det var de tyske ørner som hadde sett seg ut et bytte. Og mot de grå spurvene fikk de det forholdsvis lett. De ble værende i 5 år. Men noe godt kom det ut av det, for de var glade i å bygge. Og bygge, det gjorde de, både veier, flyplasser og havneannlegg. Og noen ble rike, veldig rike. Det var brakkebaronene. Men det beste med alt sammen? Veiene ble måkt om vinteren. Av tyskerne. Men hjem måtte de, efter en heftig vårrengjøring i mai 1945.
Også idag kommer det nye trekkfugler på besøk. Og de kommer nedenfra Svartehavet. Noen blir kledd opp i nærmest filler og kjørt rundt for utplassering der hvor folk passerer hver dag. Andre er noen merkelige sangfugler, og går rundt å spiller fra vår og til høst, mange til ergrelse, ingen til trøst. Trøsten må i så henseende være for dem selv. Skulle det være noen som setter pris på de lyder som kommer ut av musikantenes trekkspill, må de være fullstendig tonedøve eller gå rundt med hørselvern. Den siste muligheten må være at de har en pervers form for musikksmak. Men det kan jo være at noen elsker den type musikk.
Så har vi de som kommer fra Adenbukta og Det Indiske hav. De må ha det helt perfekt. Mange mottar tilskudd for ikke å gjøre noen ting. Og de pengene bruker de på å importere mat fra hjemlandet, for den norske kosten er nok ikke fullgod føde med alle de vitaminene de trenger. Kosttilskuddet er noen grener som de sitter å tygger, og det kan jo være greit å ha noe å fylle dagen sin med. Og hardt arbeid må det være, for slitne blir de og de orker ikke stort annet.
Hvor kommer så de siste trekkfuglene fra? De kommer fra et sted ved Guinea-bukten, og kan vel helst gå under betegnelsen løse fugler. Og det er de. De er også meget frittgående. Jeg vil hevde min rett til å ferdes fritt i byens beste strøk uten å behøve og ha motvillig nærkontakt med disse pågående fuglene. Kleggen er jo til tider sjarmerende sammenlignet med dem. Skal de ikke snart reise hjem? Er det ingen som kan få satt disse løse fuglene i bur? Er det ingen som rydder lenger? Nu er det på tide. Det er 66 år siden den forrige store vårrengjøringen fant sted.
Blogg off.

Sprogrør, hørerør og en dam.

Blogg on.
Endelig har vinteren sluppet taket, og det er vår i luften. Solen varmer og vinterens sne begynner å smelte. En helt fantastisk og vidunderlig tid. Helt til den sneen som omdannes til vann ikke renner dit den skal, nemlig ned i en kum. Utenfor min garasje skjedde det. Og det ble efterhvert en anselig dam, på hele 36 kvadratmeter. Årsaken var helt åpnebar da sluket som skulle ta unna smeltevannet var potte tett. Av et 5 cm tykt islag. Det begynte pent med noe vann, litt her og litt der, men plutselig kunne man si som Einar Rose: Og vannet steg. Dette måtte det gjøres noe med, og jeg ringte sporenstreks til kommunen. Men det var ikke helt enkelt. For personen som svarte i telefonen forstod ikke særlig meget norsk, og måten vedkommende snakket på med islett av flere målføre, gjorde det ikke spesielt enkelt å forstå hva som ble sagt i andre enden. Det ble sprogrør og hørerør om hverandre. Min adresse ble overhodet ikke funnet, uansett hva det ble søkt på. Det ble foreslått at jeg muligens burde forsøke en annen kommune. Selv ikke da jeg bokstaverte min adresse gikk det bedre. Det ble ennu mere rør.Og årsaken til at intet ble funnet? Det ble søkt på alle andre veier enn den som hadde interesse  for meg. Som jeg faktisk bor i. Efter meget om og men ble adressen notert på en lapp for å sendes videre. Jeg takket høflig for meg å håpet det beste. Men håpet brast. For det eneste som skjedde resten av dagen, var at dammen ble ennu større.
Dagen efter var det samme runden en gang til. Og jeg traff den samme personen i telefonen. Oh hildrane du. Men det skjedde jo noget før jeg kom dit. Når det er tette kummer p.g.a is, er det jo naturlig at man på kommunens servicetelefon ber om Vann og Avløp når man skal få fjernet is over igjennfrosne kummer. Men der tok jeg feil. Grundig feil. Når jeg kom til Vann og Avløp, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var kommet på rett sted. Jeg skulle til Samferdselsetaten. Av alle steder. Og et helt naturlig valg. Jeg har alltid trodd at vann og kummer tilhørte de som steller med denslags, og samferdsel er noe som beveger seg fortrinnsvis over bakken. Det ordnet seg til sist, for ordnet opp, det gjorde de. På den tredje dag, og vannet renner i dag ned i en åpen kum. Men hvor man skal henvende seg minner meg om en gammel historie: I Stortingsgaten er det ingen stortingsrepresentanter, for de er på Grand. Og Stortinget er i Karl Johans gate, men Karl Johan er ikke der, for han er på en eksersisplass foran Slottet, som ikke er i noen av Slottsgatene, men i Henrik Ibsens gate, Men Ibsen er ikke der, for han er død. Og ligger på æreslunden på Vår Frelsers gravelund. Siden 1906.
Blogg off.

Sommer - og vinterpriser, på strøm

Blogg on.
Jeg har nettopp mottatt strømregning for 2 måneder, og det var ingen hyggelig lesing. Det var nærmest en skrekkhistorie icenesatt av brødrene Grimm, og de var eksepsjonelt gode på den slags. Forskjellen er at når de fortalte eventyr er dette reelt. Jeg kunne ikke klype meg i armen å våkne opp fra en vond drøm, et mareritt i særklasse. Desverre. Dette var ingen fiksjon som forsvant når jeg våknet, men en håndfast regning som kom meg i hende fra kraftselskapet. De 2 siste regningene har tilsammen vært 2/3 av totalen for de forgagne år, og jeg fyrer atpåtil med gratis ved. Og selskapet har det offentlige som hovedaksjonær, som de fleste kraftverk har. Og regningen, den var ikke beskjeden. Totalprisen var på hele Kr.1,15 pr. KWH alt inkludert. Og det er dyrt i Norge. En stormakt, ikke i utstrekning eller militært, men i produksjon av energi. Vi kunne vært nesten selvforsynt dersom viljen hadde vært tilstedet. Men den er ikke det, og derfor har vi kommet i det uføret vi er. For det er skremmende at man i Norge 2011 skal tenke tanken om å rasjonere strømmen. Men det gjør politikerne, og det er de som har skylden for at vi har det slik. For situasjonen er faktisk politisk styrt og villet. Det er en politisk styrt kraftkrise. Og NVE og kraftselskapene varsler at sommerprisen i år vil være like høy som i vinter. Jeg tror faktisk på det når det offentlige varsler høye priser, for de skal jo selge kraft ut av landet også i sommer. Og da må vi forbrukere som er eiere av vannet betale gildet.
Det hele begynte for ca. 20 år siden, da energiloven ble vedtatt, trådte i kraft og det ble frislipp på kraft. Den gangen hadde vi faktisk overskudd, tenk hvilken herlig tanke å ha i dag, og vi hadde mulighet til å selge ut av overskuddet og tjene penger uten at prisene føk i været. De solgte unna vannet om våren og sommeren når det var naturlig å fylle magasinene. Kraftselskapene og eierene tjente store penger. Og de driver på samme måten den dag i dag. Problemet er at de siste årene har ikke magasinene fylt seg opp, og selv med fyllingsgrad under 80 % snurrer turbinene så vannet spruter. Hele året. Og penger tjener de. Og politikerne jubler. For de har aksjemajoriteten, og elsker lyden av andres penger. For de har alle som en satt profitten av vannet høyere enn å sikre landets energiforsynig. For det er vel ikke helt bra å være avhengig av andres velvilje for å få lys i lampene? Og hverken produsenter eller politikere tar ansvar for det, de bare skrur opp prisen og ber oss spare på strømmen. Politikerne kunne rett og slett forby eksport av kraft dersom fyllingsgraden i magasinene ikke var minst 80 % av kapasiteten. For de kan ikke unndra seg ansvaret for den nasjonale kraftforsyning.
Og så var det miljøvernerene. De må ta sin del av skylden, for de vil jo ikke bygge noen ting. Ikke vil de ha kjernekraft, ikke kull - eller gasskraftverk. Og legge noen nye elver i rør, det er fy fy. Men strøm, det skal de ha, og da bare den rene som kommer fra vannkraft. For de har jo en smart strømlinje som bare slipper igjennom vannkraften, og stenger ute strøm som er produsert av gass og kull fra kontinentet, og atomkraft fra Sverige. Miljøvernerene burde få strømtilførselen kuttet og fått utlevert noen parafilamper og en primus. Det hadde vært greit å la dem klare seg med det gjennom en kald vinter. Lav strømregning hadde de fått, men sansynligvis hadde de ønsket en endring i kraftproduksjonen velkommen.
Blogg off.

Strandpromenaden og hotla del 4

Blogg on.
Strandpromenaden. Bare navnet lyder eksotisk. Og eksotisk er det. Kan man tenke seg noe bedre enn å spasere på denne gangveien, og høre havet bruse og bølgene slå mot land? Det er balsam for sjelen. Men den kan også brukes til andre ting, f.eks. simulator for hvordan man kan lande et fly, og ikke minst hvordan et perfekt skøyteløp skal utføres, og vi var så heldige at vi fikk opplevd og demonstrert begge deler. Og jeg kan forsikre dere om at ingen av delene er for sarte sjeler. Vi hadde gleden av å følge flyet fra innflyvingen begynte, via landing samt taxing til parkeringsplasen. Det var gult lys med følg meg. Flygeren må ha vært utrolig dyktig, da det forekom oss at det var meget turbulens helt ned til rullebanen. For ikke å snakke om skøyteløp. Her ble det fremvist en upåklagelig stil, og til vår store overraskelse ble også svingteknikk fremvist. Vi var helt henrykt over hva vi fikk se, men stilen og tiden passet ikke helt overens. Det var 20 i stil men tiden var 10 efter Liaklev. Minst.
Det er en hendelse til som bør nevnes, og den fant også sted på strandpromenaden. Grahffse-Dahl ble adlet. Av Direktøren. Han ble slått til Knight of Timberland, og kan titulere seg som Sir. Skal man derimot legge alle slagene til grunn, for det var endel av dem, burde Grahffse-Dahl minst være Marquess of Timberland.
                                                                                                                  Foto privat

                                     Strandpromenaden, eller simulatorbanen 
Nu skal vi til Viking. Om det er så mange vikinger der bortsett fra oss, skal være usagt. Og der er det full fart fra midnatt og utover. Når Direktøren ankommer tar det ikke lang tid før en obligatorisk sang blir spilt, og det er Sommarnatt. Vi må ha gjort et uutslettelig inntrykk på de som har sitt virke der, siden vi blir gjennkjent hvert eneste år. Kan det ha noget med at vi har en dannet fremferd, og alle oppfører seg som gentlemen? Det er bare en ting å utsette på området rundt Viking, og det er alle hotlane. Som Honorær Consul for Nerland d & d, har jeg nu tatt meg den frihet å bruke et ord fra det området. Og disse hotladamene kunne vi meget gjerne vært foruten. Jeg ville satt meget stor pris på om disse båtene hadde strandet på noen helt andre steder en der de faktisk treffer land. Og disse hotlane er like agressive som de som var hjemme før forbudet trådte i kraft. De er også utspekulerte, da de alltid er en i overvekt, så det gjelder å passe både kronjuvelene og andre verdisaker, da de ikke går av veien for å forsøke å loppe deg på gaten. Heldigvis har politiet ryddet godt, slik at de bare er på et svært begrenset område. Mot disse såkalte Ladies er det ingen grunn til å være for høflig. Det hendte en gang i fjor når de var meget nærgående, at en av oss snudde seg og sa; BØ!! Da skvatt de og gikk sin vei. Og takk for det. Forøvrig er det intet mer å bemerke.
Blogg off.