Trim,-bare et gode?

Blogg on.
I dag var det trim i arbeidstiden, eller pausegym som noen foretrekker å kalle det. Den begynte kl.1000, sent nok til at jeg har skrudd av autopiloten, og gått over til manuell navigering. Men har jeg egentlig behov for denne trimmen, jeg som trimmer to ganger hver dag, hele året. Ikke det at jeg løper en mil to ganger daglig. Neida, jeg er ganske måteholden i så henseende. Jeg tar en situp når jeg finner det for godt å stå opp om morgenen, og strekker den ut om kvelden når tiden er inne til å krype i KO og gå av nett. Men tilbake til trimmen. Jeg skred til verket med løftet hode, mot i brystet og innsatsvilje lysende ut av øynene. Det hadde muligens noe med den unge trimøse å gjøre.Nokk om det. Jeg var overlykkelig over øvelsene vi skulle gjøre. Armer oppad strekk,sving med armene og lett knebøy. Jeg er ganske god på det, faktisk bedre enn de fleste. Men hvor lenge var jeg i paradis? Ikke særlig lenge. Plutselig, og uten forvarsel fikk trimøsen det for seg at vi skulle utføre noen enkle yogalignende øvelser. Som den dannede personen jeg er, protesterte jeg ikke,men utførte alle øvelsene. Det var da det skjedde. Jeg oppdaget nye ting i kroppen. Ikke nye muskler. Snarere tvert i mot. Det var noen gamle, glemte og ikke særlig smidige muskler som annonserte sin tilstedeværelse, og de hadde ikke vært tilstede de siste 30 år. Da sank hodet,motet i brystet forsvant og innsatsviljen i øynene sluknet. Det ble mørkt. Helt mørk. Ennu mørkere enn en beksvart natt i det indre av afrika uten belysning.Men som sagt, jeg er en dannet person,og klaget ikke, Jeg gjennomførte det hele uten å mukke, uten å kny,jeg huffet ikke en gang. En annen og vesentlig årsak er at jeg kunne jo ikke gi meg i påsyn av mine kolleger og den unge trimøse. Det
er første gang jeg er mer støl etter en lett trim en før den begynte. Er dette i det hele tatt sundt? Dere for gjøre dere opp en mening om det selv. Jeg for min del ser frem til å strekke ut dagens situp når tiden er inne.
Blogg off